Det eneste stedet det egentlig gjorde vondt var på skulderene. Selv de myke skulderstroppene og den stramme bryststroppen kunne ikke hindre at skuldrene var blitt rosa og varme på grensen til gnagsår.

Vi hadde gått så lenge fordi vi visste at akkurat her i Østmarka var det en hule som egnet seg å overnatte i.

– Her må det ha vært en steinalderboplass.

Vi så oss rundt. Gulvet var av stein. Mange hadde brukt det som bålplass. Over oss lente en diger steinblokk seg utover og ble et tak. Hvis det kom slagregn eller snø, kunne en bare krype lenger inn. Vi hadde ikke med oss liggeunderlag. Vi skyndet oss å samle bar og mose for å ha et mykt leie før det ble mørkt.

Da mørket senket seg, så vi hverandre bare i det gule lyset fra bålet. Skyggene danset på steinveggen som mystiske sjamaner. Vi hørte bare knitringen fra bålet. Det var stille. Vi var stille. Ingen ville bryte den magiske stillheten.

Et vinddrag strøk gjennom skogen. De store granene hvisket seg imellom. Varslet de om farer? Varslet de om regn eller bare snakket de sammen om at det var underlig med levende mennesker ute i skogen om natta?

Bålet var blitt til glør da vi krøp ned i soveposene. Da ble vi vare på at det var noe annet hos oss. I det svake lyset kunne vi så vidt skimte at noe beveget seg. Det så ut som to små hunder.

– Jeg tror det må være de to ulvungene som er født i Østmarka i sommer.

Bak de to kunne vi nå se to voksne dyr. De la seg ned. Snart hadde ungene også falt til ro.

Bålet sluknet. Dyra pustet rolig. Gransuset økte. Så sovnet vi.

Vi våknet av de første solstrålene som trengte seg ned gjennom baret. Vi var aleine. Det var like lite spor etter ulver som etter dansende sjamaner.

thås,-

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.15/2013)