Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

I Norge er det fire «paraplykjeder» i matvarebransjen. Mens det på 70-tallet var grossistene som hadde den største innflytelsen over distribusjonen av mat i Norge har makta forskjøvet seg til de fire store: ICA, Coop, Reitan og Norgesgruppen slår utvalget fast i utredningen «Mat. makt og avmakt» (NOU 2011.4). som ble overlevert statsrådene Lysbakken, Aaserud og Brekk i dag

Sentralisert logistikk, innkjøp, prissetting og kontroll over forhandlingssystemet har gitt «paraplykjedene» stor markedsmakt. De har i tillegg stor kontroll over hele kjeden ikke bare gjennom distribusjonen, grossist og detaljist, men delvis også over matvareindustrien.

Utvalget som er ledet av Einar Steensnæs hadde til madat å gjennomføre en «utredning av styrkeforholdene i verdikjeden for mat som skal bidra til åpenhet og innsyn, samt sikre forbruker interessene og en tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll.»

Utvalget skulle videre kartlegge:

– Styrkeforholdene i matkjeden

– Konkurranseforhold

– Priser og vareutvalg

– Forbrukerinnflytelse

Matmaktutvalget har konkludert med at det er høyere prisnivå på matvarer i Norge enn resten av Europa. Vi har det høyeste prisnivået i Europa. Sammenlignet med et EU-gjennomsnitt er prisen i Norge 55 prosent høyere. Sammenlignet med Sverige er matvareprisene der 23 prosent lavere enn i Norge.

Det er noen særegne norske forhold som kan bidra til å forklare det høye prisnivået i Norge:

– Skatter og avgifter, importvern og politisk bestemte rammevilkår.

– Geografi og klima gir høyere produksjonskostnader

– Demografiske forhold som liten befolkning, spredt bosetning og store transportkostnader inn.

– Lønns- og kostnadsnivå er høyere i Norge enn i andre land.

– Men dette forklarer ikke alt, sa Steensnæs og uttrykte seg forsiktig:

– Forskjellene i priser er så stor sammenliknet med Sverige at heller ikke generelt høyere marginer i matkjeden i Norge som følge av konkurransebegrensninger, kan utelukkes, sa han.

Utvalgets konkluderer derfor med at

– Det er klare avvik fra forutsetningene for et velfungerende marked

– Det norske markedet har høyere priser og dårligere utvalg sammenliknet med de fleste andre europeiske land

– Forskjellen kan ikke utelukkende forklares med særnorske beskyttelsestiltak og et høyt lønns- og kostnadsnivå