Lene Svenning, HK-Nytt

lene.svenning@lo-media.no

«Ikke rør», har han skrevet med store bokstaver på en bunke papirer. Og det kan nok være nødvendig: To flyttekarer er i ferd med å pakke ned sakene på forbundslederens kontor etter 19 år på de samme kvadratmeterne, det er ikke småtterier som har samlet seg opp. Personalkonsulent Vivi Gabrielsen dirigerer, pult og stol går ut av kontordøra. Sture Arntzen går strengt tatt mest i veien. Nå gjøres det plass til ham på et mindre kontor i Handel og Kontors lokaler, mens sjefskontoret gjøres klart til påtroppende leder Trine Lise Sundnes. 1. juli er det ubønnhørlig slutt på en epoke. 64-åringen har imidlertid ingen planer om å bli pensjonist. Fra samme dato blir han spesialrådgiver i forbundet. Da skal han være på kontoret i sjette etasje i Folkets Hus når han må, og på det nyinnredede kontoret over garasjen hjemme i Lier resten av arbeidstida. Når han ikke skal reise for å skjøtte sine verv i de internasjonale organisasjonene HK er med i, da.

Skog og mark

Helst ville han tatt oss med til hytta i Ingdalen i Sør-Trøndelag, der han tilbringer mang en langhelg og ferie. Men en travel hverdag gjør handlingsrommet mindre. Sture Arntzen velger seg Nordmarka som åsted for portrettintervjuet. Det er et område forbundslederen er godt kjent i. Da han flyttet fra Trondheim til Oslo for å jobbe i HK i 1975, var det ikke lange veien til ski- og turløypene. Og som den sportsinteresserte mannen han var, og er, ble det flere turer i uka i nettopp Nordmarka. På vinteren på ski, på sommeren på beina – han tok gjerne løpeturer med sønnen Lars i bæremeis på ryggen. Men med mye og uregelmessig arbeid har turene blitt færre – og kiloene flere – erkjenner han selv. Nå skal formen opp og vekta ned, ved hjelp av en nyinnkjøpt tredemølle og turer i Kjekstadmarka i Lier.

– Jeg gleder meg til å kunne knytte skolissene sjøl, ler han som tidligere har løpt Oslo Maraton.

Gode resultater

Øversetertjern. Vakkert, men ikke store pytten. Sture Arntzen, iført blazer og mokasiner, hopper fra tue til tue langsetter stien som har fått navnet Kong Olavs løype. Det er vått i marka.

– Akkurat her har jeg kjørt på kongen bakfra, ler Arntzen.

Etter noen hundre meter setter vi oss ned på en benk.

– Hva er det du håper å bli husket for?

Svaret kommer kjapt.

– Det er to ting. Det ene er omstruktureringen av forbundet. I 1992 hadde vi mistet utrolig mange medlemmer, vi var nede i 54.000, og måtte snu trenden. Vi ble enige om å skaffe medlemmene bedre og raskere bistand. Det gjorde vi ved å desentralisere organisasjonen. Beslutningene skulle tas så nær medlemmene som mulig. Derfor avviklet vi distriktskontorene og fylkesorganiseringen, og opprettet regionkontorer. Slik snudde vi trenden og begynte å vokse. Siden da har vi fått 12.000 nye medlemmer. Det andre er det faglige resultatet. Forhandlinger er min sterkeste side, det er det jeg liker best. Jeg har sterke nerver og godt humør, og vet hva jeg vil. Jeg har klare mål. Og jeg innbiller meg at jeg har tillit og respekt hos motparten. Jeg betrakter meg selv som ærlig og redelig. Og jeg mener jeg kan vise til resultater som har gitt medlemmene en bedre hverdag og økonomi, sier han.

Regnemester

Sture Arntzen er kjent for å være god til å regne. Han mener det er derfor han kalles «Sture den lure».

– Jeg liker å holde på med tall. Jeg regner fort, sier han. Og kreativt, vil andre kanskje tillegge. Da han framforhandlet lønnsgarantiordningen i varehandelen i 1990, skulle den vare i to år. Den gjelder ennå, har sørget for en god lønnsutvikling for HK-medlemmene, og er ikke til salgs, spør du Arntzen.

I hine hårde dager måtte han krangle med daværende forbundsleder i to måneder om å få kjøpt inn kalkulatorer.

– Det ble kjøpt inn én, av merket Casio. Og den måtte leveres inn etter bruk, ler Arntzen.

Han forteller at da han møtte forhandlingslederen i Virke til årets lønnsforhandlinger, hadde han allerede regnet ut resultatet, og presenterte det for motparten. Og slik ble det også.

Robinsonekspedisjon

På spørsmål om han er misfornøyd med noe i sin tid som forbundsleder, må Arntzen ta betenkningstid før han begir seg i kast med svaret.

– Det har i perioder vært slitsomt å sitte på toppen. Det er landsmøtet som velger ledelsen i forbundet, og det må man respektere. Får du ikke den du elsker, får du elske den du får.

– Snakker du om nestlederne du har hatt oppigjennom?

– Ja. I perioder var jo valgene på landsmøtet reine Robinsonekspedisjonen, det handlet om hvem som skulle stemmes ut, sier Arntzen og rister på hodet.

– Det beste arbeidsutvalget jeg har hatt var det i perioden 2008 – 2012, med Peggy Hessen Følsvik og Bjørn Mietinen, slår han fast.

Arntzen kan imidlertid ikke få fullrost påtroppende leder Trine Lise Sundnes nok.

– HK får en fantastisk dyktig forbundsleder. Vanligvis tar det tid å bygge en posisjon innad i LO og i det politiske miljøet, men Trine Lise har sittet så mange år i LO sentralt at hun allerede har en posisjon. Det er unikt for en ny forbundsleder, påpeker han.

Gjenoppbygging

Handel og Kontor har et sterkt engasjement i Bosnia-Herzegovina. HK er landets handelsforbund, STBiH, sin viktigste samarbeidsparter. Det skyldes i stor grad Sture Arntzen. Han besøkte landet bare måneder etter at borgerkrigen var over, i 1996, som en del av en internasjonal delegasjon. Det var en skjellsettende opplevelse. Landet lå i ruiner.

– Vi kunne ikke la være å gjøre noe, når vi faktisk kunne. Men det tar lang tid før Bosnia kommer seg helt på beina, sier Arntzen.

Den gangen lå også STBiH nede. Nå har forbundet 10.000 medlemmer.

– Jeg er glad for at vi har kunnet jobbe langsiktig med dette. Og prosjektet har fått en fantastisk forankring i hele HK. Fem av sju regioner er involvert i arbeidet, sier han stolt.

Et sjømannsliv

Hvordan blir man forbundsleder? Det var ikke det Sture Arntzen hadde på planen, det var skipper han skulle bli. Etter fullført realskole i hjembyen Trondheim, dro Sture Arntzen til sjøs. Tre års fartstid på sjøen var nødvendig ballast for å komme inn på styrmannsskolen. Kanskje var det et tegn da den første båten Arntzen hadde hyre på, gikk på grunn? Da bar det rett hjem, men det tok ikke lang tid før han mønstra på igjen. Det kom flere tilbud fra rederiet, blant annet om jobb på en båt som skulle gå til Vietnam med olje. Det var midt under Vietnam-krigen.

– Reiser du dit, trenger du ikke komme hjem igjen, mente faren hans.

Det var uansett ikke aktuelt. Arntzen var enig med faren sin.

I stedet ble det en ny runde med «bulk», varer i løs vekt, mellom Nord- og Sør-Amerika. Etter et fall ned i et av lasterommene, ble Sture sendt hjem til sykehusopphold i Trondheim, med skadede knær. Og det var slutten på sjømannslivet. Sture ville gjerne ut igjen, men skipslegen sa nei, selv om han nylig hadde blitt erklært stridsdyktig på sesjon. Dermed avtjente han heller verneplikt. Og da den var over, var Sture mer opptatt av å gifte seg enn å reise til sjøs igjen.

– Vi var veldig unge. Jeg var tjue, mens hun måtte ha med lapp hjemmefra, sier han.

Tillitsvalgt og ansatt

Det var mens han jobbet på lageret til Trondheimsbedriften Reimers, som solgte både garn og dameundertøy, at Arntzen meldte overgang fra Sjømannsforbundet til Handel og Kontor. Her ble han tillitsvalgt. Etter tre år i Reimers begynte han i Ringstad kjøtt, som selger til butikkene. Snart ble han både formann i Trondheim HK og fylkesformann i HK Sør-Trøndelag. Og i 1975 ble han altså ansatt som organisasjonssekretær i forbundet – i Oslo. Å flytte til hovedstaden sto ikke øverst på ønskelista for 26-åringen. I hjembyen satt han jo både som kommunestyrerepresentant og medlem i formannskapet for Arbeiderpartiet.

Jobbskiftet var en overgang på mange vis.

– Jeg følte meg litt fremmed, for det var langt mer stivt og formelt enn jeg trodde. Skulle jeg snakke med varaformannen, måtte jeg omtrent be om audiens. Og kleskoden var streng, det var omtrent slipstvang. Det er ikke helt min stil, sier han.

Arntzen fant seg likevel godt til rette, og avanserte til reisesekretær, vikarierte i perioder som distriktssekretær, og ble leder for organisasjonsavdelingen i HK. I 1988 ble han valgt til nestleder, og i 1994 ble han altså forbundsleder.

Opp og ned

Mens Sture Arntzen har holdt seg til én arbeidsgiver størstedelen av livet, har han vært mer fantasifull med hensyn til ekteskap.

– Alle gode ting er tre, humrer han.

Fire unger har han fått, to fra hver av de to første ekteskapene, og snart er Arntzen bestefar til fire.

Det går opp og ned her i livet, som kjent. Sture Arntzen møtte veggen. Det var i 2001. Da satt han på et hotellrom i Tallin, etter å ha ledet et møte han ikke husket noe fra.

– Det var så merkelig, som om jeg satt på sidelinja og så på meg selv. Det sa bare stopp, fortalte Arntzen da HK-Nytt snakket med ham om å bli utbrent for flere år siden.

Den gangen var det også frisk luft og turer i skogen som gav ham styrke til å komme tilbake på jobb.

Noen år senere, like før jul i 2004, fikk Arntzen nok en overraskelse.

– Jeg var på besøk hos Anne Kirsten, som jeg nå er gift med, i Skien. Jeg våkna søndag morgen med voldsomme smerter, og skjønte ikke hva det var. Det gjorde heldigvis Anne Kirsten. Hun ringte etter ambulanse, og de var der i løpet av få minutter. Jeg husker at vi kjørte ut av porten, men halvveis på vei til sykehuset stoppet de for å sette i gang behandling. Da så jeg inn i den berømte tunnelen, sier han.

Sture våknet på overvåkningsavdelingen. Da hadde legene kontroll over hjerteinfarktet. To døgn senere ble han fraktet til Rikshospitalet. Her ble han operert; blodårene ble blokket ut, som det heter, og det ble satt inn stenter, en type forskaling i blodårene. Interessant, synes Arntzen, som fulgte med på operasjonen.

– Ble du ikke redd?

– Nei, jeg har aldri vært redd. Døden er en del av livet, sier han.

Nåvel, vi er ikke kommet så langt. Mannen er bare 64 år, ikke er han pensjonist engang. Men han skal trappe ned arbeidsinnsatsen. Fritida skal brukes på hus og hage, på å komme i form, være mer på hytta, og mer sammen med barnebarna. Og nei, det er ikke vanskelig å gi seg som leder.

– Det blir en lettelse å slippe ansvaret. Jeg kjenner ikke vemod, jeg vet at dette går bra, sier han.