Erlend Angelo, Magasinet for fagorganiserte

erlend.angelo@lomedia.no

Norsk skog- og treindustri er nede i knestående. Store fabrikker som Peterson i Moss, Norske Skog på Follum og ikke minste Södras cellulosefabrikk på Tofte, har sendt store skjelvinger inn i en næring som nærmer seg randen av stupet her til lands.

– Kriseforståelsen er til stede gjennom hele næringa. Forståelsen for at endringer må komme er stor, sier Hans-Christian Gabrielsen i LO til Magasinet for fagorganiserte.

Tusenvis av arbeidsplasser i fare

En lang kamp for å redde 300 arbeidsplasser på Tofte-fabrikken var forgjeves. Svenske Södra Cell besluttet etter en lang forhandlingsprosess likevel å legge ned bedriften på Hurumlandet.

Fabrikken tok i praksis unna hvert fjerde tre som felles i Norge. I forkant av nedleggelsen spådde man at hele 6.000 arbeidsplasser sto i fare ved en eventuell nedleggelse.

– Det anslaget var ikke noe rop om ulv. Det er ikke arbeidsplasser som forsvinner over natta, men som fortsatt står i fare for å ryke. Når man beregner offentlig ansatte, transport, bedrifter med tilknytning til Tofte, så blir det mange arbeidsplasser

Skog22 for framtida

Én ting er de kortsiktige konsekvensene. Men snart er man kommet så langt at en negativ dominoeffekt for hele skog- og treindustrien er nær.

Den sittende regjeringen har satt ned et utvalg med folk fra ulike deler av næringen til å se på konkurranseevnen i bransjen og hvordan øke denne.

Gabrielsen blir trolig LOs representant.

– Dette er et meget viktig prosjekt for næringen. Utvalget skal gjennomgå alt fra skogeieren til industrien og alt mellom. Det handler blant annet om hvordan vi kan få ned kostnader, øke lønnsomheten og få frem nye prosesser og produkter samtidig som vi bevarer det vi har i dag, sier Gabrielsen.

Verste konsekvens er at norsk skog- og treindustri faller tilbake til 1800-talls-standard, hvor alt tømmer enten sendes ut av landet eller ender om som fyringsved.

– Derfor har vi klare forventninger til at den kommende regjeringen viderefører Skog22, understreker Gabrielsen.

Kjepphester på stallen

Den ferske LO-nestlederen tror en del kjepphester må settes på stallen når næringen skal gjennomgås.

– Her må det mer samarbeid til. Det må drives mer effektiv, og vi må finne andre løsninger for å senke kostnadene.

I dag er det også for lite tømmer som tas ut av den norske skogen. Mange sagbruk må for eksempel importere svensk tømmer.

– Personlig mener jeg vi må tørre å diskutere hvordan vi forvalter skogressursene i dag. Burde vi eksempelvis vurdere en slags driveplikt for skogen? På samme måte som bonden har for en gård, må en skogeier drive skogen, foreslår Gabrielsen.

Forskning og utvikling

I den andre enden har industrien mye å gå på hva gjelder utnyttelse av tømmeret.

– Vi slakter ikke grisen bare for indrefileten, vi bruker hele skrotten. På samme måte må vi bruke hele treet. Det er mange spennende produkter som gjemmer seg der inne – men det krever både vilje og midler til å finne ut hva det er. Forskning og utvikling må til, sier Gabrielsen.

Og peker på Skog22 som et svært viktig tiltak i dette bildet.

– Næringen har ikke hatt kapasitet og ressurser til å endre seg. Det er store investeringer som skal til, og treforedling gir ikke avkastning i morgen. Vi trenger eiere som kan tenke langsiktig, og disse eierne må få gode rammevilkår hele veien. Hele kjeden må tjene penger, sier Gabrielsen.