Bjørn Willadssen

De siste ukenes politiske storm rundt sykelønnsordningen har handlet om avtalebrudd, økende sykefravær og innstramminger. Forslaget om en forlenget arbeidsgiverperiode er nå erstattet av et treparts utvalgsarbeid ledet av statsministeren selv. Kravet om å spare 2,5 milliarder er imidlertid ikke lagt til side. Dersom utvalget ikke kommer fram til andre måter å dempe sykelønnsutgiftene, kan kravet om ”arbeidsgivers medfinansiering” komme opp igjen.

I dag dekker arbeidsgiver sykelønnen for en arbeidstaker de første 16 dagene av et fravær. Regjeringens forslag var at arbeidsgiver også skulle dekke opp 20 prosent av sykepengeutgiftene fram til seks måneder av sykefraværet, og 10 prosent av utgiftene de resterende seks månedene. Som en delvis kompensasjon for disse økte utgiftene foreslo Regjeringen å redusere arbeidsgiverperioden fra 16 til 14 dager.

Sammenhenger. Regjeringen foreslo endringene fordi søkefraværet har økt fra 1. kvartal 2005 til 1. kvartal 2006 med 4,3 prosent, fra 7,1 prosent til 7,4 prosent. Som påpekt i forrige nummer av Aktuell er økningen ikke uvesentlig, men målet i IA-avtalen 2006 til 2009 om 20 prosent reduksjon er godt innen rekkevidde likevel. Den nedgangen som nå må til skjedde sist gang i løpet året 2004.

Dagens sykefraværsdebatt, og særlig når vi trekker inn sammenlikninger med andre land, må legge til grunn at vår yrkesaktivitet og trygdesystem legger grunnlag for høye tall. Politisk ønsker vi god velferd, og derfor er den økonomiske sikringen og det juridiske vernet rundt arbeidstakere godt. Vi har oppnådd, bla. med hjelp av disse ordningene, en høy sysselsettingsandel i Norge, høyere enn de aller fleste land. Ser vi på de øvre aldersgruppene er vår sysselsettingsandel over 60 prosent, mens EU-landene har 40 prosent. Det bør være åpenbart at dette inkluderes flere mulige syketilfeller i arbeidslivet – noe vi jo gjennom IA-avtalen også forsøker å oppnå.

Motiverende for bedriftene? Her skal vi ikke spekulere omkring det politiske samarbeidet mellom regjering og organisasjoner. Men hva kunne virkningene av en økt arbeidsgiverandel for sykefraværsarbeidet ha blitt? Ville faren for ekstrakostnader fungert som et insentiv til mer og bedre fraværsforebyggende arbeid i virksomhetene?

Det er mulig, men likevel er det flere grunner til å tvile på om dette ville ha blitt resultatet. Vi har erfaring fra en tilsvarende situasjon hvor arbeidsgiverperioden ble utvidet fra 14 til 16 dager. Ut i fra insentivtankegangen burde det ha ledet til lavere fravær. Men det har det ikke gjort. Som kjent har fraværet heller økt, og ironisk nok har økningen det siste året vært størst i fravær av varighet opp til nettopp16 dager.

Det kan tenkes at tillegget til dagens arbeidsgiverperiode må være av en viss størrelse for å tvinge fram økt forebyggende aktivitet. Vil da 20/10-prosents medfinansiering være tilstrekkelig? I utgangspunktet er det grunn til å være skeptisk, også til dette. Bedriftene kan nemlig søke andre løsninger enn forebyggende arbeid. NHO har spurt sine medlemsbedrifter, og en overveiende andel av bedriftene forteller at en økt arbeidsgiverandel vil bety at de blir mer forsiktige med hvem de ansetter. Med andre ord; der en kunne håpe å få til forebyggende aktivitet, kan det se ut som om det i hvert fall i første omgang, heller kan føre til en mer kritisk seleksjon i rekrutteringen til stillinger. Det er neppe særlig spekulativt å hevde at det også kan bidra til at eldre arbeidstakere settes på sidelinjen tidligere enn i dag, stikk i strid med uttalte målsettinger i IA-avtalen.

Forebyggende arbeid i bedriftene. Forebyggende miljøarbeid er sentralt for å komme sykefraværsutgiftene til livs. Det finnes et utall av gode eksempler på dette. Men om den foreslåtte ekstrabetalingen for arbeidsgivere vil bidra ytterligere til dette, kan være tvilsomt. Bedriftene er ikke like, noen har tradisjoner for miljøarbeid, godt samarbeid og et godt utbygd apparat – for eksempel med støtte fra en miljøorientert bedriftshelsetjeneste – og har dessuten fulgt opp IA-forpliktelsene. Spørsmålet blir da om bedriftene som ikke er i samme siget blir motivert av denne regelendringen. Kanskje motivert til tiltak, men neppe til bred forebyggende aktivitet. Sannsynligheten er stor for at de heller ville ha betalt eller forsøkt å unngå arbeidstakere som kunne bringe fravær med seg.

Neste trinn i sykefraværsdebatten. Sykefravær er ikke noe enkelt diskusjonstema, men det forenkles til stadighet. Det kan se ut til å være tre hovedtyper av diskusjoner som har fulgt oss de siste tjue årene; diskusjoner knyttet til trygdeordningene (slik som den Regjeringen nå satte i gang), diskusjoner om individuell oppfølging, for eksempel om legers sykemeldingspraksis og diskusjoner om arbeidsmiljø, hovedsaklig som mulig årsak til sykefravær. Disse diskusjonene glir som på andre sammensatte felt, naturlig over i andre. Alle diskusjonene er av betydning, men i dag er én av dem viktigere enn andre.

Altfor lenge har diskusjonene pågått rundt ordninger og oppfølging av enkeltpersoner, og altfor lite har det dreid seg tiltak som kan bringe det store antallet bedrifter i bevegelse når det gjelder forebyggende og inkluderende miljøarbeid.

Det er et fåtall som står for størsteparten av sykefraværet. Langt ifra alt dette fraværet skyldes arbeidsmiljøet. Men likevel handler arbeid mot sykefravær om arbeidsmiljøarbeid. Dels fordi vi kan forebygge plager, skader osv, men også fordi at vi gjennom konferanser, møter, prosedyrer, rutiner osv. kan skape den inkluderende arbeidsplassen som både sosialt, praktisk og arbeidsmessig inkluderer arbeidstakere som av ulike grunner ikke yter 100 prosent lenger eller har behov for tilpasninger. Verken nitid individuell oppfølging, gransking av legenes antatte ledige omgang med sykemeldingsblokka eller kutt i regelverket kan slå resultatene av et godt samarbeid i bedriftene.