– Det er egentlig ikke så mange steder jeg kunne tenke meg å jobbe, sier hun ettertenksomt.

– Jeg er både opptatt av og glad i fagbevegelsen. Da jeg så redaktørstillingen avertert, framsto den som rene drømmejobben. Spennende redaksjonelt og viktig politisk. Jeg kunne rett og slett ikke la være å søke, sier 38-åringen.

LO Media kjenner henne fra den solide jobben hun gjorde som vikar i LO-Aktuelt i 2008. Likevel ble hun overrasket over at hun fikk redaktørjobben. For det er vanligvis tryggest å velge en god intern søker.

– Fra å skrive om politikk på toppnivå, kommer jeg nå ned på jorda, til dem som «bygger landet». Det jeg liker best, er å komme i kontakt og prate med folk, og håper redaktørjobben gir rom for det, erklærer Eline.

Liker gutta

Førsteinntrykket av tobarnsmora fra Risløkka i Oslo overbeviser. Hun virker trygg, åpen og imøtekommende. Fargerik. Kunnskapsrik. Sier selv at hun er en utålmodig sjel når det gjelder å få ting som minner om rydding unnagjort. Og hun er tydelig.

– Ikke bind deg. Jeg sier ifra om det er noe jeg ikke liker, sier hun før intervjuet.

– Første kvinnelige redaktør i et mannsdominert forbund?

– Ja, jeg fikk kommentarer på Facebook. Kult at de valgte en kvinne, skrev flere. Men jeg blir irritert når noen føyer til «kvinnelig» foran et yrke. Kvinnene i Fellesforbundet skal ikke ses på som damer, de er arbeidere!

På jobbintervjuet fikk jeg spørsmål fra Fellesforbundet om hvordan jeg ville takle «gutta boys». Ikke noe problem, jeg liker gubber, jeg, sier Eline og ler. Hun syns det er lettere å intervjue folk med levde liv, enn ungdom uten livserfaring.

– Hva vil du med bladet?

– Vise fram mangfoldet i medlemsmassen og alle ressursene som fins der. Vise at det er mulig å løse problemer. Og gi alle en god leseropplevelse. De skal bli litt oppløftet av å lese Magasinet. Jeg syns ikke medlemsbladet skal være en megafon for ledelsen, men få fram hvordan forbundet jobber med saker medlemmene er opptatt av, presentere ulike synspunkter og være åpent for diskusjon. Så jeg håper medlemmer tar kontakt og kommer med innspill.

Industriturist

Etter studier i historie, statsvitenskap og sosialantropologi, som endte med en cand.mag.-grad, tok Eline fatt på journaliststudiet. Men det pulserende livet i en avis fristet mer. Det ble 14 år i Klassekampen. Hun har jobbet med innenriksstoff, vært vaktsjef, nyhetsredaktør, og til slutt altså utenriksredaktør. Det har skjedd mye i avisa på de åra, innholdsmessig. Og opplaget er doblet, påpeker hun.

– Frykter du at du er for rød for Fellesforbundet?

– Nei. Tidene forandrer seg. Å ansette en fra Klassekampen hadde vært utenkelig for noen år siden. Men både Fellesforbundet og Klassekampen har forandret seg, heldigvis, svarer hun.

– Men har du noe forhold til industri?

– Jeg har aldri jobbet i industrien. Men jeg er gift med en Stavanger-mann, og der han kommer fra, er de ekstremt opptatt av industri og verdiskapning. Det har åpnet øynene mine for industriens betydning. Og jeg er blitt en skikkelig industriturist! Vi kjører lange omveier for å besøke historiske anlegg. I fjor sommer var vi en hel dag på et Unesco-vernet smelteverk i Saarbrücken. Kjempespennende! Litt har jeg jo også lært av av å skrive om faglig politikk i Klassekampen.

ml-barn

Eline er ekte bærumsjente. Bodde først på Rykkinn, senere på Høvik. Da hun var ungdom, syns hun det var så flaut å være fra den sossete og knallblå kommunen, at hun sa hun kom fra «et sted utenfor Oslo». I dag vil hun forsvare den litt. For riktig nok bor det mange nyrike der, men kommunen rommer mange ulike slags folk. Selv gikk hun på Høvik Verk skole, som var bygd for barna ved glassverket.

– Foreldrene mine, som var førskolelærere, skilte lag og jeg vokste opp hos pappa. Det var uvanlig dengangen. De var med i AKP m-l fram til rundt 1980, så jeg vokste opp i demonstrasjonstog, og vi var de eneste i nabolaget som flagget 1. mai.

Fram til LO Media flytter kan Eline vinke bort til mannen sin. Idar Helle er historiker med fagbevegelsen som spesialfelt. Nå sitter han i Arbeiderbevegelsens Arkiv og skriver på Arbeidsmandsforbundets historie.

Forsvarer Groruddalen

For to år siden flyttet familien «over ælva» og bort til Risløkka. Eline er lei av å høre at Groruddalen er en utrivelig Bronx-liknende ghetto. På Risløkka er det fint og grønt, med småhus, rekkehus og noen blokker. Opprinnelig en blendahvit enklave, som nå har fått et innslag av innvandrere. Men innvandrerbarna syns mindre enn andre. De deltar lite i idrett, mange er ikke på SFO. Eline mener det er lett å se at det må gjøres en politisk innsats for å få dem med. Derfor syns hun det var veldig moro at idrettslaget arrangerte en lavterskel skiskole, der selv mødre i hijab fikk lære å gå på ski med ungene.

Hun kobler av med å lese, mye faglitteratur, og spesielt historie. Er annen verdenskrig-nerd, og avslører at hun har en egen hylle om folkemord. Kanskje ikke lett å koble helt ut med et slikt tema. Men gåturer i skog og fjell knekker gruffet. Hun er en kløpper til å hogge ved og tenne opp bål, og drømmer seg ofte til Sjodalen og familiehytta der.

Tidsklemma? Det er jo en morsom hobby i seg selv å være mor til to små barn på 5 og 7.

– Hva gjorde du 1. mai i år?

– Først frokost med venner, der jeg leste dikt av Per Sivle. Så til byen, der vi «shoppet» paroler i toget. Først gikk vi under «Gratis barnehager og SFO til alle barn», med ungene på slep. Deretter byttet vi til Palestina-seksjonen. Og så bak fanen til Oslo Bygning. Der fikk ungene også danset til korpset. Selv gikk jeg og gledet meg til å begynne i ny jobb.

En kortere versjon av intervjuet ble trykket i ferskeste papirutgave av Magasinet for fagorganiserte. Her kan dere se pdf-utgaven av intervjuet.