JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sosialpedagogisk praksis

Godt og forståelig om teoriens og refleksjonens plass i profesjonell yrkesutøvelse
Jan Storø
«Sosialpedagogisk praksis - det handler om hva du gjør»
Universitetsforlaget 2008

Jan Storø er praksisnær og opptatt av hvem sosialpedagogene er, hvor de jobber og hva deres metodikk er. Han skriver godt og forståelig om teoriens og refleksjonens plass i profesjonell yrkesutøvelse. Praktikeren må beskrive og forklare praksis for å kunne utvikle seg, han må med andre ord gjøre den «narrative runddans». Samtidig advarer Storø mot faren som ligger i at for mye refleksjon og narrativ dans kan føre til at praksis blir over-profesjonell og over-pedagogisk.

Sosialpedagogikk handler om å føye lærings- og endringsmuligheter til den naturlige læring som uansett foregår. For hvis intensjonen om læring blir for sterk, kan samværet lett miste sin autentisitet som samvær.

Storø gir også en omfattende forklaring av sosialkonstruktivisme. Dette er glimrende introduksjonslesning på BA-nivå. Han påpeker hvordan selve denne ideen om at vi selv konstruerer virkeligheten, er som skapt for de barn og ungdommer som trenger at virkeligheten, både den indre og den ytre, kan (re)konstrueres til noe bedre. Men sosialpedagogens forståelse kan bli en fare, skriver Mathisen, dersom vår forståelse av barn og unge blir rutine og vi unnlater det viktigste, å samtale og forhandle med elevene om hva vi skal forstå. Barneperspektivet, barnets beste, er riktignok hovedprinsippet i alt vern av barn. Men i tillegg til den voksnes barneperspektiv må vi også lære oss å løfte fram barnets eget (barne)perspektiv i våre beslutninger. Når vi hviler i det voksne barneperspektiv, må varsellampene blinke.

Storø lanserer de tre elementene relasjoner, strukturer og endringer. De danner til sammen sosialpedagogens arbeidskontekst. Og det dreier seg ikke lenger om den voksnes suverene ansvar i et tradisjonelt lærings- og oppdragelsesregime. Det nye sosialpedagogiske mandat dreier seg snarere om sosialpedagogens deltakelse og støtte til «klientens nye måter å framfortelle seg selv på». (s. 130)

Storøs siste kapittel er bokas finale, med direkte råd i skildringer av praksis. Sosialarbeiderens praksis kan kalles sosialpedagogisk i den grad kreftene i fellesskapet og miljøet benyttes og trekkes inn som en vesentlig «aktør», som en basis for læring og endring. Han minner også om hvor farlig lett det er å ta for mye farge av klienters problemer og alvor. Vi må huske å holde avstand. Ikke bli oppslukt av det vanskelige og det fortvilende i barnas liv. Midt i barnets vanskelige liv, må sosialpedagogen sikre ekte lek og rekreasjon. Og rekreasjon behøver ikke bety noe passivt. Det dreier seg om re- kreasjon.

Han beskriver også andre «praksisknep» med forskjellige benevnelser. «Styrehussamtalen» er samtalen med barnet eller ungdommen der man passer på å skifte mellom fokus på det vanskelige og fokus på noe helt (avkoblende) annet. Et annet tips handler om å «prate bare lite» om gangen. Det er et voksent behov at noe skal snakkes ferdig. Prøv heller å si lite, dropp emnet eller forlat situasjonen i en naturlig pause, med signal om at fortsettelse kan følge senere. Din unge klient kan gjerne ha fått materiale nok til flere timers ettertanke etter bare få minutters direkte samtale. Klienten har ikke samme orden i hodet som du (tror) du har.

Anmeldt av: Peter Magnus, høgskolelektor ved Høgskolen i Bergen

Les mer om Storøs bok og Roger Mathiesens Sosialpedagogisk perspektiv på individ og fellesskap i Fontene nr. 12/08.

Annonse

Flere saker

Annonse