Eva Ler Nilsen

eva.ler.nilsen@lomedia.no

I dag markeres en av de mest tragiske dagene i tekstilindustriens historie. 23. april 2013 ble det oppdaget sprekker i den åtte etasjer store tekstilfabrikken Rana Plaza i utkanten av hovedstaden Dhaka i Bangladesh. Alle ansatte ble evakuert denne tirsdagen. Men sjefene var betenkte. De fryktet å miste oppdragene for vestlige kleskjeder. Det var hardt tidspress på leveranser av sesongens moter, og arbeiderne ble beordret tilbake på jobb dagen etter. Det fatale skjedde. De ansatte hadde ikke en sjanse da Rana Plaza raste sammen. I ruinene lå 1.138 døde og mer enn 2.500 skadde, mange måtte amputere på stedet.

I kjølvannet av fabrikkollapsen ble det avslørt at bygningen slett ikke var dimensjonert for å huse tunge industrimaskiner og tusenvis av ansatte. Dessuten var den bygget to etasjer høyere enn det ingeniørene hadde bestemt. I tillegg til leiligheter, en bank og flere butikker ble det presset inn fem tekstilselskaper i bygget. Jordsmonnet tålte ikke dette. Det visste de ansvarlige, men de så en annen vei. Tragedien i Rana Plaza er et avskyelig, skrekkens eksempel på bransjens kyniske holdninger og praksis. I profittens navn ofres menneskeliv, i dette tilfellet over 1.100.

Hendelsen er den verste i denne bransjen, men ikke den eneste. Hundrevis av tekstilarbeidere har omkommet i branner i Bangladesh de siste årene. Kun måneder før tragedien ved Rana Plaza brant 100 ansatte inne i Tazrenn-fabrikken. De var fanget i en dødsfelle, hundrevis av syere stuet sammen i fabrikklokaler uten nødutganger og med stengte dører.

Brannene og særlig fabrikkollapsen satte sinnene i kok i Bangladesh. Det kom til streiker og voldsomme demonstrasjoner i hovedstaden, hvor de krevde at fabrikkeierne ble stilt til ansvar. Demonstrantene og de etterlatte vil ha en slutt på at eierne omgår lover og sikkerhetsforskrifter i profittens navn. Det er arbeiderne som betaler prisen for at arbeidsgiverne skal vinne anbudsrunder. Arbeidsdagene er lange, lønna lav og sikkerhetstiltakene fraværende. Utgifter til lønn og sikkerhet kuttes til beinet for å vinne kunder. Demonstrantene i Dhakas gater rettet også knyttnevene mot kleskjedene og de vestlige forbrukerne.

Tekstilarbeiderne har skreket høyt mange ganger, uten å bli hørt. Denne gangen fikk de verdens oppmerksomhet. Tiltak ble iverksatt. Det har blant annet blitt mer åpenhet i bransjen. Kjedene, med noen unntak, har offentliggjort hvor de syr sine klær. I regi av internasjonale arbeidstakerorganisasjoner er det satt i verk sikkerhetsinspeksjoner. Ifølge UNI Global Union og IndustriALL Global Union har rundt 160 klesselskaper undertegnet en forpliktende avtale for bedre brann- og bygningssikkerhet i tekstilfabrikkene. Avtalen dekker 1.600 fabrikker med over to millioner ansatte. Uavhengige inspektører skal føre kontroll med fabrikkene og fagforeningene skal være med i sikringsarbeidet. Nå gjennomføres det 45 inspeksjoner i uka, og målet er å rekke over 1.500 fabrikker innen oktober i år. Organisasjonene har tatt mål av seg å bruke fem år på å rette opp 30 års forsømmelser.

Også minstelønna er økt, med 77 prosent. Det kan virke imponerende, men med det begredelig lave utgangspunktet er det fortsatt ikke en levelønn som utbetales. Tekstilarbeiderne får 400 kroner i måneden for jobben de gjør med liv og helse som innsats.

Kleskjedene har også forpliktet seg til å innbetale til sammen 40 millioner dollar til et fond som skal gi ofrene etter tekstiltragedien erstatning. De rammede venter fortsatt. Ett år etter Rana Plaza-kollapsen er det kun kommet inn 15 millioner. Det er langt fra tilstrekkelig. Organisasjonen Clean Clothes Campaign er skuffet over kleskjedene. Benetton har ikke bidratt med en eneste krone, og kjeder som Walmart og Mango har ikke betalt alt de skal.

Men hvem bryr seg? Gjør du? De fleste av oss lar egen lommebok snakke når innkjøpene gjøres. Kanskje kan du få opp øynene ved å klikke deg inn på Aftenpostens nettsider. I dag, på årsdagen for tragedien ved Rana Plaza, er det premiere på nettserien kalt «Sweatshop – dødsbillig mote». Tre norske ungdommer er sendt til Phnom Penh i Kambodsja for å oppleve tekstilindustrien på nært hold. De har deltatt i hverdagslivet til tekstilarbeidere på sin egen alder. Jenter og gutter som syr klærne til de store vestlige kleskjedene. Gjennom seks episoder får vi ta del i ungdommenes inntrykk. Og de er sterke. «Det kunne ikke falle meg inn at noe sånt kunne skje», sier Frida. Ludvig mangler ord for å beskrive urettferdigheten og Anniken spør, mens tårene triller: «Hva slags liv er dette?» Ja, det er til å grine av.

Det er mange i fortjenesteskjeden, fra produksjon til salg, som kan påvirke situasjonen til de som er nederst på rangstigen, om de vil. Men det skjer først den dagen grådigheten viker for anstendigheten.