Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

I går kveld kom omsider dokumentet den nye regjeringen skal styre etter. Og siden det har vært to ukers kamp om teksten, må vi kunne anta at ordene er valgt med omhu.

Mest iøynefallende er at ordet utlending er brukt 28 ganger. Det er et av få ord som er brukt nesten like mange ganger som ordet samarbeidspartiene. Så har da også det såkalte utlendingsfeltet fått et helt eget kapittel, faktisk helt på størrelse med all annen politikk til sammen. Og mens kommunereform, kunnskapsløft og rus- og psykiatrisatsing bare er overordnede intensjoner, er utlendingskapitlet nesten imponerende detaljert. Og har tydelige avtrykk av et høyrepopulistisk parti.

Ordene likestilling og inkludering brukes ikke en eneste gang av regjeringskameratene. Ei heller diskriminering eller rettferdighet. Solidaritet er nevnt ett sted, i generelle vendinger om fattige land. Fellesskap er brukt tre ganger. Ikke om fellesskapets ansvar og løsninger, men om det politiske flertallet og om effektiv ressursutnyttelse og avbyråkratisering.

Rett skal være rett: verbet inkludere er brukt én gang: «For å inkludere flere i arbeidsmarkedet vil samarbeidspartiene øke forventningene til aktivitet i velferdsordningene.» Dette handler om høyresidens iver etter å bruke vilkår for utbetaling av økonomisk sosialhjelp. I dag er det saksbehandlerne i Nav som avgjør når det skal kreves aktivitet mot ytelser. Høyre og Frp vil fjerne fagfolkenes vurdering og innføre vilkår på generell basis.

Hvordan dette skal bidra til å inkludere flere i arbeidsmarkedet, er uklart. Men det er altså de late slabbedaskene som må skjerpe seg, ikke arbeidslivet. Her er ingen store visjoner for et mer inkluderende arbeidsliv. Funksjonshemmede er den enkeltgruppa som i størst grad er ekskludert fra arbeidslivet. De er ikke nevnt med ett ord.

Arbeidslivet nevnes én gang, i forbindelse med gratis kjernetid i barnehage mot aktivitet for minoritetskvinner. Arbeidslivets store mare, sosial dumping, er ikke nevnt.

De fire partiene varsler en tiltakspakke for barn i fattige familier. Det er vel og bra. Men det er grunn til å minne om at det ikke er barna som er fattige. Det er det de voksne som er, i all hovedsak fordi de står utenfor arbeidslivet. En knallhard arbeidslinje, der virkemidlene ikke rettes mot arbeidslivet, men mot enkeltpersoner, vil gjøre hverdagen enda vanskeligere for mange av de familiene det her er snakk om.

En regjering som vil lykkes med å løfte folk ut av fattigdom, må utstyre seg med en offensiv boligpolitikk. Et søk på boligpolitikk i dette dokumentet gir null treff.

Ellers er det ingen ambisiøs barnepolitikk å spore. Ordet barn er riktignok brukt mange ganger, særlig i utlendingskapitlet. Amnesti for asylbarn trekkes fram som et humanitetens gjennomslag, men har begrensninger og forutsetninger knyttet til foreldrene. Mens politikk overfor barn jo ellers handler mye om nulle ut skadevirkningene av foreldres uheldige valg, er det andre spilleregler for asylbarn. De er de andre barna.

Barnevern er ikke nevnt. Den avtroppende regjeringen har rustet opp det kommunale barnevernet gjennom å øremerke penger til nye stillinger. Høyre er prinsipiell motstander av øremerking, og har gått til valg på å legge ned Barne-, ungdoms- og familieetaten, som i dag er barnevernets andrelinje. Det betyr mer ansvar for kommunene, trolig under stram kommuneøkonomi.

At den påtroppende regjeringen vil gi psykiatrien og rusomsorgen et løft er svært positivt. Det trengs. Hadde bare planen for gjennomføring vært like detaljert som utlendingskapitlet!

Som nevnt innledningsvis er likestilling ikke nevnt. Det kuttes i pappakvoten, trolig det enkelttiltaket som har betydd mest for likestilling mellom kjønnene. I valgfriheten og fleksibilitetens navn. For en del menn betyr dette mindre frihet til å velge barna, på grunn av mors forventninger, sjefens manglende sans for pappaperm og et kjønnsrollemønster nedarvet gjennom årtier. Og selv med bare 10 uker forbeholdt far legges det inn unntaksbestemmelser, i tilfelle det passer best at mor steller hjemme mens far arbeider ute.

Og når regjeringen først tar oss et steg tilbake i tid, erstatter den like godt RLE (religion, livssyn og etikk) med KRL (kristendom, religion, livssyn og etikk). Det er et fag vi trodde vi hadde kvittet oss med, fordi Norge er et moderne, flerkulturelt samfunn og fordi menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har fastslått at det faget brøt med menneskerettighetene.

Høyre gikk til valg på slagordet Nye ideer, bedre løsninger. Men lite er mer gammeldags enn fremmedfrykt, mer kristendom i skolen, tradisjonelt kjønnsrollemønster og moralisering over folk som står utenfor arbeidslivet. Å lese dette dokumentet kjennes mer som å skue ned i et kikkhull til fortiden.