ALI ESBATI, overlevende fra Utøya

Da jeg fikk beskjed om bomben ved regjeringskvartalet, befant jeg meg på AUFs sommerleir. Jeg var der for å holde en innledning, om den svenske høyreregjeringens svekkelse av velferdsordningene. Etterpå meldte jeg via SMS og Facebook, at jeg var trygg på Utøya. Mens jeg ventet i kafeteriaen, kretset tankene rundt hva terroranslaget ville bety for Norge. Selv om det meste var uklart på det tidspunktet, uroet jeg meg allerede for reaksjonene mot alle i Norge med «ikke-vestlig» bakgrunn. Særlig mot oss som kommer, eller ser ut til å komme, fra muslimske land.

I etterkant vet vi at det var en riktig vurdering, selv om det bare var i noen få timer at det var uvisst hvem som sto bak terroren. I disse timene hadde enkelte «terroreksperter » allerede rukket å konkludere med at «islamister» trolig var ansvarlige. Og flere norske muslimer hadde rukket å bli verbalt angrepet i gatene. Mange kan vitne om samtaler på busser og torg, der enkelte uttalte at «nå må de ut»; muslimene. Tankene ble avbrutt av det jeg trodde var kinaputter. I den følgende halvannen timen, da jeg uten sko løp rundt på Utøya, begynte det å klarne, at en høy og blond nordmann faktisk var i ferd med å myrde norske sosialdemokrater – hvite som brune.

Det er selvfølgelig ingen andre enn Anders Behring Breivik som har det juridiske og moralske ansvaret for massedrapene. Men hvis vi ønsker å lære noe av denne tragedien – da har vi alle et ansvar for å også reflektere over det som skjedde i disse timene da gjerningsmannen var ukjent. Og over det politiske miljøet og klimaet der den politiske terroristen Breivik har planlagt og rettferdiggjort angrepet sitt.

Det at mange nordmenn ville syntes det var ok å sjikanere titusener av sine landsmenn, hvis gjerningsmannen hadde vist seg å være mørkhuda, er ikke Breiviks verk. Det er noe som hadde fått økt samfunnsmessig aksept lenge før 22. juli. Det er et grunnleggende problem, at en gal muslimsk terrorist oppfattes som muslim, mens en gal kristen terrorist oppfattes som gal.

Men Breivik er heller ikke gal – ikke bare, i hvert fall. De krigerske konspirasjonsteoriene han har abonnert på, er ikke private psykoser av typen «hører demonstemmer i hodet». Det er en politisk ideologi, som deles og spres av en ganske stor gruppe. Breivik har i årevis kunnet få sitt verdensbilde bekreftet i påstander og utspill fra politikere og debattanter i Norge og i andre europeiske land. Ideen om «Eurabia» – at muslimene er i ferd ed å okkupere den Vestlige verden, med støtte fra «kulturmarxistiske» forrædere – er Breivik slett ikke den første til å føre fram. Den helt logiske forlengelsen er at «okkupantene» må drives ut med makt og de som har hjulpet dem straffes. De siste årene har vi sett hvordan også mainstream-debatten i Norge har vært besatt av alt som har med den muslimske befolkningen å gjøre, inkludert fantasier om hvor mange de kommer til å være om 50 eller 100 år. Det er i denne konteksten Breivik har bikket over stadig nye grenser. Han har i sine egne øyne «tatt ansvar» for å angripelandssvikerne og forræderne i denne krigen, som så mange har snakket om, men ikke turt å begi seg inn i.

Sånn sett er han ikke den første. Jeg har sterke minner av «Lasermannen» John Ausonius. På begynnelsen av 1990-tallet gikk han løs på utlendinger i Sverige med et gevær med lasersikte. Det var ikke vanskelig å skjønne at den opphetede debatten om flyktningpolitikken de årene hadde noe å si for de vanvittige angrepene. Dette har blitt bekreftet av Ausonius selv. Han syntes det var mange som sa fornuftige ting om det akutte behovet for å få slutt på innvandringen – men få som «turte» å agere. «Lasermannen» ble tatt av politiet og sitter i fengsel. Men den politiske kampen kunne ikke rettes mot ham. Progressive, antirasistiske krefter forsto det og mobiliserte mot allmenne rasistiske fiendebilder. Det gjorde Sverige til et litt mer anstendig land. Hetsen mot muslimer i Norge har vokst i intensitet de siste årene. Det har skjedd gjennom at tunge politikere og kommentatorer har legitimert en stadig hardere måte å beskrive denne delen av befolkningen på, og gjennom at innvandring og etnisitet generelt har tatt større plass på bekostning av andresosiale og politiske temaer.

En virksom antirasistisk linje må, slik jeg ser det, gå framover på to bein. Det ene er å skjønne at islamofobien, hatet mot muslimer, er et virkelig og farlig problem i dagens Norge. Det er ikke spørsmål om «religionskritikk». Det har egentlig ikke særlig mye å gjøre med religion. Det er en form for rasisme som på lik linje med andre former for rasisme splitter, ydmyker og undertrykker folk. Det andre beinet, må være å ikke «etnifisere» viktige samfunnsproblemer, men å gjøre en økonomisk politikk for økt likhet og sterkere velferdsordninger til toppsak i den politiske debatten. Hvis kampene om rettferdighet, solidaritet og fellesskap kan trenge ut litt av synseriet om innvandrerne, vil mye være tapt for høyrepopulister og hatprodusenter.

Ingen annen samfunnsaktør kan bidra til dette bedre enn fagbevegelsen.