Nina Kraft

redaksjon@lomedia.no

Hvor stor rolle spiller det vi kaller ideologier for stemmegivning?

Ideologiene har lenge vært i sterkt fall, viser valgforskningen. Folk flest identifiserer seg ikke lenger med gruppen de er født inn i. De føler i større grad at de skaper sitt eget liv.

Om far var arbeider eller bonde oppfattes det ikke lenger som en selvfølge at man stemmer henholdsvis Ap eller Sp. Stemmegivningen går mer på impuls.

Velgere er i større grad opptatt av få enkeltsaker, heller i et knippe standpunkter som henger innbyrdes sammen, og mange velgere bestemmer seg før et valg.

Hvor varig er Ap-fremgangen?

Denne gang har det kommet noe helt spesielt i tillegg. Terroraksjonen har gjort et stort inntrykk på hele Norge. Ap fikk en meget sterk boost på meningsmålingene. Men den brå oppgangen begynner avta litt igjen allerede, viser meningsmålingene.

Trolig vil Ap-oppslutningen falle enda litt mer før valget. Men hvor partiene vil ende på valgdagen, er uvisst.

Den uventede, dramatiske situasjonen har gjort ekspertene lite lystne på å bevege seg ut på glattisen, det vil si forklare dagens politiske bilde.

– Foreløpig ser det ut til å ha dempet retorikken i innvandrerspørsmålet, men om dette blir en varig endring, vil tiden vise. Det blir nok en debatt fremover om hvordan ideologiske strømninger skal defineres. Hva skiller høyreradikalisme fra høyrepopulisme? Under hvilke betingelser omsettes ekstreme holdninger til handling? Et terrorangrep av den typen vi har hatt her i Norge, vil nødvendigvis skape debatt – også av ideologisk karakter, men det er ikke lett å si hvilken retning denne vil få, sier professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hanne Marthe Narud.

Ikke fundamental endring

På spørsmål om hvor varig endringen vil bli, om den vil endre norsk politikk i overskuelig fremtid, sier hun:

– Jeg tror ikke på noen fundamental endring av det norske systemet. Norge har et sunt og åpent demokrati, og det kommer vi til å ha også i fremtiden. Men terroren vil ligge der som et trist bakteppe, og for alltid minne oss på hvor sårbare vi er når noen først bestemmer seg for å ødelegge det vi har bygget opp.

Tor Bjørklund, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, er i hovedsak enig:

– Samfunnsforskere har allerede kartlagt de umiddelbare konsekvenser av terrorangrepet. Det har ikke ført til større mistillit overfor institusjoner og medmennesker, kjente som ukjente. Tvert imot, tilliten og tiltroen har økt. Terrorangrepet har virket sammensveisende. Spørsmålet er imidlertid om det er forbigående reaksjoner eller om det er varige endringer. Jeg heller til at det vil skje en "normalisering" over tid. En bevegelse tilbake til forholdene før 22. juli, sier Bjørklund.

Ikke bare Ap

Anders Todal Jenssen, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim, mener holdningene kan polariseres noe, men at det neppe vil føre til store endringer på sikt.

– Undersøkelser viser at mange i etterkant av 22. juli fryktet at nye terrorhandlinger kunne komme. Både hendelsen i seg selv og frykten bidro nok til at mange følte sterkt behov for å understreke vårt felles verdigrunnlag og markere samhold, sier han.

Men selv om professoren mener at noen flere vil få en mer bevisst holdning til minoriteter og toleranse, er han ikke sikker på om all sympatien vil komme det største regjeringspartiet til gode, slik som vi har sett hittil.

– For det mindretallet som har en etablert ideologiske grunnholdning, vil nok 22. juli ikke forandre oppfatningene. For majoriteten, som ikke har et like fasttømret tankesett, kan nok 22. juli få en viss innvirkning, Mange vil nok søke mot det de oppfatter som det trygge, etablerte og velprøvde. Det kan både føre til større oppslutning om de større partene og om kirken, sier Todal Jenssen.

Hvor tolerante?

For øvrig tror ikke Todal Jenssen den norske toleransen for minoriteter stikker så dypt etter at den første stemningsbølgen er over.

– Toleranse er ikke en norm som sier at du skal elske dine fiender. Toleranse betyr at dine fiender har en ukrenkelig rett til å ytre sine meninger. Det er en norm som sier at du skal legge bånd på dine spontane impulser i forhold til å diskriminere i handling det du finner motbydelig og frastøtende. Denne normen står nok sterkere i en del land med større sosiale og politiske motsetninger enn i Norge, mener han og legger til:

– Men en konsekvens av mer varig karakter er at en demper vil legges på tonen i innvandringsdebatten, i alle fall den som foregår på den offentlige arena. Utsagn som kan stemples om islamofobiske, vil det bli færre av. Ingen partileder vil lenger snakke om "snikislamiseringen av Norge". En partileder i FrP vil ikke lenger snakke om snikislamisering, men lenger ned i partirekkene kan nok kraftuttrykk fortsatt forekomme, mener Todal Jenssen.

Fortsatt på mørkeloftet

”Tilbake til det normale” i norsk politikk består i stor grad i at avideologiseringen fortsetter. ”Klasse” er nærmest forsvunnet fra språket.

FrP har nå den største andelen av ufaglært arbeidere.

– I 1965 viste valgforskning at to tredjedeler av Ap’s velgere oppfattet seg selv som arbeiderklasse. I 2001 definerte en tredjedel seg som arbeiderklasse, og i dag sikkert enda færre. FrP har størst andel av ufaglærte arbeidere. Det gamle skillet hvor arbeiderklasen stemte sosialistisk og de privilegerte borgerlig, kan synes utvisket, poengterer Tor Bjørklund.

– De absolutte ideologiers tid er nok forbi. Studenter lærer om kommunismen, sosialismen, liberalismen, konservatismen og fascismen, men disse ideologiene blir ikke lenger brukt som mønster for utøvelse av praktisk politikk, sier Todal Jenssen.

– Det ligger ikke lenger så store føringer i det vi tidligere kalte klassekonflikten som en følge av velstandsutviklingen og den sosial utjevningen, sier Hanne Marthe Narud.

Men hun tilføyer at den største motsetningen blant velgerne fremdeles ligger mellom de som vil ha mer stat og de som vil ha mer privat.

Mot midten

Det er ikke bare velgerne som ligner mer og mer på hverandre, det gjør også partiene, ifølge Todal Jenssen.

– Partiene går mot midten, med unntak av absolutte ytterpartier som Rødt. Stortingsvalget i 2001 var et katastrofevalg for Ap, og partiledelsen konkluderte med at de hadde gått for langt mot sentrum. Derfor snekret den sammen den rødgrønne regjeringen og styrket forholdet til LO. Men jeg tror Ap er i ferd med å glemme den lærdommen, og igjen beveger seg mot midten, sier han.

Narud er enig i at stadig likere partier har vært en hovedtendens i noen tiår nå, men ser et skifte de siste årene.

– Velgerne sier at de ser mindre og mindre av forskjellene på partiene. Den utviklingen har også foregått over flere valg. Men i 2005- og 2009-valgene rapporterte litt flere at de igjen opplevde større forskjeller mellom partiene, sier hun.

Den vanlige slitasjen

Dersom terrorhandlingene ikke hadde skjedd, mener samfunnsviterne at opposisjonen med ganske god margin hadde gått av med seieren i årets kommunevalg. Både fordi de rødgrønne har sittet med makten og blitt ”utslitt” og kjedelige i velgernes øyne, og fordi de rødgrønne ikke har lansert saker eller prioritert områder i politikken hvor de har klart større troverdighet enn opposisjonen.

Todal Jenssen går lengst i å kritisere regjeringspartiene for utydelighet. Han mener idelologier er erstattet av det han kaller ”praktiske styringsideologier”, som ikke går på politikken fra A til Å, men har et begrenset omfang og hvor det ligger mindre av et helhetlig samfunnssyn og menneskesyn bak.

Disse styringsideologiene mener han at deles av toneangivende personer i det norske samfunnet, uansett partitilhørighet. Slik utviskes politikken.

– ”Handlingsregelen” og ”arbeidslinja” er nye styringsideologier som praktiseres i et jerntriangel av politikere, byråkrater og økonomer, hevder han.

De andre professorene lanserer ikke nye ideologier, men påpeker at de mest aktuelle sakene for tiden er de hvor partiene ikke er grunnleggende uenige.

Melodien fra SV til FrP er mer skole, helse og omsorg. I disse sakene kappes partiene mindre om ulike målsettinger, men mer om hvem som kan gjøre mest og best.

Mer av alt

– Før var SV opptatt av at skolen ikke skulle legge så stor vekt på disiplin. SV ville ha kreative elever. Nå er ”kunnskapsskolen” også blitt et ideal for SV. Dessuten vil alle vil ha ”bedre” velferd og ”bedre” skole, konkretiserer Bjørklund.

– Når FrP og SV kjemper om det samme – og H og Ap også – kommer det an på hvem som har ”sakseierskap”, altså størst troverdighet blant velgerne. Ap hadde lenge entydig sakseierskap på velferd. Det mønsteret er brutt. Ved enkelte valg er Ap blitt forbigått av andre. For eksempel hadde i 2001 flere tiltro til FrP enn Ap som problemløser i eldreomsorgen. Og nå har Erna Solberg lykkes med å etablere også Høyre som et velferdsparti, påpeker han.

– Når de sakene som står på dagsordenen er slike som partiene ofte er enig om, er det bare snakk om hvem som er flinkest til å ”løse problemene”. Da er det lett å kritisere de som ikke har hatt makt til å løse problemene uten å ha lykkes, sier Bjørklund.

Går i bølger

Narud minner om at politisk oppslutning går i bølger:

– I 2005 gikk regjeringspartiet Høyre tilbake. I 2009-valget skulle Stoltenberg-regjeringen ha merket slitasjen, men Ap gjorde det bra. Jeg er temmelig sikker på at årsaken var finanskrisen. Takket være oljepengene kunne den rødgrønne regjeringen øke offentlige utgifter – et av de få land i Europa hvor det var mulig, sier hun.

– Men i 2011 er det glemt. Regjeringen får ikke lenger betaling for vellykket håndtering av finanskrisen, legger hun til. Og så står det på hvor lenge 22. juli-effekten varer.

Blankpusset Høyre

Todal Jenssen mener at Høyre er det partiet som har demonstrert klarest ideologi i løpet av de siste årene.

– Erna Solberg har vist seg prinsipiell i næringsspørsmål, hvor Høyre har sakseierskap, og den verdikonservative fløyen i Høyre fikk sitt i debatten om datalagringsdirektivet. De vant på det politisk, selv om de tapte selve saken, sier han.

Den mangeårige kjærestekrangelen mellom Høyre og FrP kan godt ende i et lykkelig ekteskap, ifølge professorene. De to har hatt rent flertall i flere meningsmålinger, og kan få det igjen.

– Hvis FrP og Høyre til sammen får rent flertall ved neste stortingsvalg, kommer de ikke unna regjeringssamarbeid, fastslår Narud.

Todal Jenssen påpeker at en flertallsregjering med et relativt svakt FrP og et sterkt Høyre gir størst sjanse for en koalisjon på høyresiden etter stortingsvalget i 2013. Han minner om at det er reelle forskjeller mellom Høyre og FrP. For eksempel vil mange Høyre-velgere ha sterk offentlig støtte til kulturlivet, og mange reagerer på FrPs minoritetspolitikk.

– En allianse mellom Høyre og FrP er blir mer spiselig for Høyre når de opplever seg som storebror, slik vi har sett i det siste. Da kan de dominere en koalisjonsregjering, konkluderer han.

Snuser på KrF

Ap snuser nå etter hans oppfatning særlig på KrF. Et parti som de deler velgergrunnlag med. Begge partier har mange tradisjonelt innstilte velgere med lav utdanning. Velferd står sterkt i KrF, og mange Ap-folk er avholdsmenn.

Dessuten har Ap’s hittil vellykkede prosjekt med å samle to partier på hver side av seg på høyre-venstre-aksen, etter Todal Jenssen oppfatning, gjort Ap mer sentrumsorientert.

– Med SV i regjering har Ap god kontroll på lekkasjer til venstre for seg, derfor forsøker partiledelsen nå å tiltrekke seg velgere til høyre for seg, mener Todal Jenssen.

Lokalvalg mindre ideologiske

Men stortingsvalget skjer først om to år – årets valg er et kommunevalg – og da slår andre mekanismer inn. Kommunevalg er per definisjon mindre ideologiske.

– I lokalvalg går man til valg på lokale enkeltsaker, som ikke alltid er så ideologiske: Skal vi innføre bompenger? Skal vi ha eiendomsskatt? Hvor skal skolen bygges? eksemplifiserer Narud.

Hun minner om at mange norske kommuner tradisjonelt har vært styrt av allianser på tvers av ideologi. Noen steder har til og med SV og Høyre styrt sammen.

Hvis ideologiske motsetninger er uklare på riksplan, kan de være nesten usynlige lokalt. Særlig hvis saker som alle partier har på dagsordenen fortsetter å dominere det politiske bildet.

Velgerkontrakt eller floskler

Kan velgere som er forvirret med hensyn til ideologi bare lese partiprogrammene?

Narud mener programmene reflekterer partienes faktiske prioriteringer og mål.

Programmene er demokratisk fundert. De enkelte punkter på programmet er blitt stemt over på landsmøter. Dersom partiene ikke greier å oppfylle alle målene, bør velgerne ikke oppleve det som løftebrudd. Partiene er, forklarer hun, avhengige av enten å ha flertall alene eller sammen med andre, eller å hestehandle for å få sitt igjennom.

– Partiprogrammenes utvikling viser at det har foregått en tilnærming mellom de viktigste partiene over mange år, sier derimot Bjørklund, og legger til:

– Fra 1945 har det stått lite om arbeiderklasse i Ap’s program. Hvis det har stått noe, har det mest vært henvisning til historien. Og FrP? Her har jo den tidligere partiformannen – ”partieieren” – ved ulike anledninger satt partiprogrammet til side når det passet ham.

Mulig re-ideologisering

Selv om de politiske skillelinjene for tiden er relativt utydelige, og ordet ”ideologi” er satt på historiens mørkeloft sammen med ”klasse”, kan det skje en loftsrydding. Mye kan skje i politikken, og alle spådommer om hvordan lovryddingen vi falle ut til slutt, må forbli spådommer.

Av de tre professorene går kanskje Todal Jenssen lengst i å male et bilde av et samfunn hvor avideologiseringen fortsetter, og hvor vi til slutt ender med én uttalt ideologi. Den heter etter hans oppfatning liberalismen.

Samtidig som de fleste kjente ideologier nesten ikke har noen tilhengere lenger, har ”liberalisme” og ”liberal” blitt hedersord fra nesten ytterste høyre til nesten ytterste venstre, mener han.

– Liberalisme forbindes med ”alle gode ting”, og særlig med demokrati og menneskerettigheter. Men liberalisme er egentlig minst to ideologier – sosialliberalisme og økonomisk liberalisme – påpeker han. Og de frihetsverdiene som ligger i liberalismen er etter hans mening uansett slett ikke uforenelige med sosialisme, så den tilsynelatende enigheten om liberalisme kan lett sprekke.

– Et paradoks er at hvis du spør opinionen, viser folk en større vilje til likhet enn venstresidens partier. Folk vil ha mer omfordeling, viser valgforskningen – og det betyr høyere skatter og flere sosiale goder, sier Todal Jenssen.

– Hvis H og FrP i et stortingsvalg får flertall sammen, vil det også kunne medføre en re-ideologisering. Det blir i så fall bli den mest ytterliggående høyreregjering i norsk historie, enda mer enn Willochs rene Høyre-regjering i 1981 og regjeringen Lykke i 1926–28, for ingen av dem var koalisjoner med et ytterliggående høyreparti, fortsetter Todal Jenssen.

Innvandring mer varig skillelinje?

Narud er så langt tilbakeholdende med å spå om fremtiden. Hun påpeker at skillet offentlig–privat ikke er den eneste skillelinjen i norsk politikk.

Andre tradisjonelle skillelinjer er sentrum versus periferi, kristne versus sekulære verdier og de som er opptatt av miljø versus dem som hevder industrisamfunnets verdier.

Den nyeste dimensjonen som valgforskningen har fanget opp, er ”nasjonal” versus ”global”. Det er en dimensjon som kan få økt betydning.

– Det dreier seg f eks om EU, men også om innvandring og minioriteter, og om den globale økonomien skal være uten grenser. Disse sakene kan virke vanskelige å forholde seg til fordi de til dels går på kryss og tvers av partiene, slik at velgerne ikke får vist hva de mener om dem via sin stemmegivning, sier hun.

Flere melder seg inn i partier

En faktor som kan peke i retning av at denne siste skillelinjen får større betydning, er at flere har meldt seg inn i politiske partier etter 22. juli.

Det kan tolkes som et utslag av umiddelbar sympati for de døde og deres pårørende og som en generell støtte til demokratiet som styreform. Men det kan også forstås som et skritt tilbake til en større ideologisk bevissthet, og en særlig støtte til toleranse og kulturell diversitet.

Hvis det siste er tilfelle, kan det medføre at innvandring og globalisering kommer høyere opp på dagsordenen i alle partier. Dette er i så fall i sin spede begynnelse.

Meningsmålinger tyder i hvert fall på at flere kommer til å stemme i år – og mange velgere som tilhører etniske minoriteter rapporterer til media at nå skal de stemme for første gang. Så får vi se hvor det bærer hen. Når valglokalene stenger 12. september, kommer fasiten.