Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

To viktige og en mer kuriøs sak har de siste dagene preget nyhetsbildet. Hva er det jeg husker av argumentene som er blitt brukt i til tider ganske hissige debatter? Den ene saken går på jordbruksoppgjøret hvor begrepet isfront mellom partene er en mild beskrivelse. Uten å hevde at sitatene er riktig oppfattet – så er landbruksminister Sylvi Listhaugs budskap at hun ønsker mer norsk kjøtt i butikkene. Og at norske forbrukere betaler mest i verden for maten sin. Hva landbruksorganisasjonene prøver å formidle har jeg ikke helt klart for meg utover at det handler om areal og diesel.

Den andre saken dreier seg om den borgerlige regjeringens ønske om at det er de lokale tillitsvalgte og ansatte som skal få bestemme hvordan de ønsker å jobbe. Det skal ikke sitte noen sentralt på Youngstorget å si nei, hvis de fagorganiserte ute på arbeidsplassene vil arbeide lange vakter. Her prøver fagbevegelsen å fortelle at Arbeidsmiljøloven er en vernelov.

Den tredje saken lyttet jeg til bare med en viss interesse siden jeg verken har barn eller barnebarn i riktig alder. Men her er tråden i budskapet det samme. Det må være opp til foreldrene å bestemme når barna skal få lov å sykle til skolen; det er ikke noe skolen har noe med. Hva talspersoner for skolen eller var det Trygg Trafikk, argumenterte med husker jeg ikke noe særlig av. Det forsvant i den selvsikre borgerlige politikerstemmen som gjentok og gjentok at det er foreldrene som vet barnas beste.

Fellesnevneren for de tre sakene er at politikerne markedsfører et veldig enkelt, lettfattelige og i første omgang logisk budskap. Mens motparten prøver å møte det med omfattende kunnskapsbaserte og saklige resonnement. Både fagbevegelsen og landbrukets organisasjoner vet at det den borgerlige regjeringen nå har satt i gang er en prosess som på sikt dramatisk vil endre norsk landbruk og arbeidsliv. Men de klarer ikke å få dette fram på en slående måte.

Det borgerlige flertallet på Stortinget vil bestå i enda drøye tre år. Får regjeringen lov til å fortsette med sin nesten banale borgerlige retorikk er det grunn til å frykte at de også klarer å bevare flertallet i befolkningen. Fagbevegelsen, bondeorganisasjonene, de rødgrønne partiene og alle andre som ønsker seg en annen samfunnsutvikling enn den vi nå ser konturene av må samle seg til en motoffensiv og et felles budskap.

De må gi folk kunnskap og grunnlag for å reflektere over påstander som at «foreldre vet barnas beste». De fleste av oss vet jo at det ikke alltid er sant; men det kan sitte langt inne å erkjenne det for oss selv. Og tilsvarende er det med argumentet at du og jeg som arbeidstakere må få bestemme selv hvor mye vi vil jobbe. Vi vil jo gjerne at det skal være slik, men virkeligheten er at når du møter arbeidsgiveren alene, så er det bare en av dere som er sjef.