AV TERJE I. OLSSON

Tyskerne feirer i dag sin nasjonaldag, «Tag der deutschen Einheit», som markerer sammenslåingen av det tidligere DDR med den tyske forbundsrepublikken BRD. Til tross for alle fagre ord om likeberettigelse merker man den vesttyske dominansen på nær sagt alle områder. Også i fagbevegelsen.

FriFagbevegelse har foretatt en gjennomgang av samtlige topptillitsvalgte i fagbevegelsen. Den tyske landsorganisasjonen DGB har fem kongressvalgte ledere, samtlige vesttyskere. I de åtte særforbundene tilsluttet DGB er det i alt 59 kongress- eller landsmøtevalgte ledere. 54 er vesttyskere, såkalte «Wessies», fem er østtyskere, «Ossies».

Seks forbund uten østtyskere

I seks av særforbundene finnes det ikke et eneste forbundsstyremedlem med bakgrunn fra DDR. Dette gjelder de to storforbundene IG Metall og Ver.di (privat og offentlig tjenesteytende sektor) som begge har over to millioner medlemmer. Ver.di har et hovedstyre med 14 medlemmer, den desidert største toppledelsen blant forbundene, men har ikke funnet plass til en eneste «Ossie».

Det er de to småforbundene EVG (jernbane og samferdsel) og politiet (GdP) som sørger for at det i hvert fall finnes fem faglige ledere med oppvekst i øst. Jernbaneforbundet har tre østtyskere i en forbundsledelse på seks, mens det er to «Ossies» i politiets forbundsstyre som totalt teller ni medlemmer.

Svak oppslutning i øst

Et viktig forhold er selvsagt at fagbevegelsen hele tiden har stått vesentlig sterkere i vest enn i øst. I DDR-tiden hadde den østtyske landsorganisasjonen FDGB nesten 100 prosent oppslutning, men det var langt på vei en statspålagt, tvungen oppslutning. Dette førte til en omfattende skepsis til fagorganisasjoner generelt i den østtyske befolkningen etter Murens fall i 1989. Vesttysk fagbevegelse har derfor stått vesentlig sterkere når det gjelder organisasjonsgrad enn i øst. Alene de tre store delstatene i vest, Nordrhein-Westfalen, Bayern og Baden-Württemberg, utgjør 50,7 prosent av DGBs medlemmer.

23 år etter den tyske gjenforeningen er også lønningene vesentlig lavere i øst enn i vest. Dette gjenspeiler seg også i tariffpolitikken, der mange av forbundene opererer med adskilte tariffavtaler for henholdsvis øst og vest. Spesielt i Berlin-området kan dette systemet få absurde utslag, der kolleger på samme arbeidsplass kan ha opptil 15 prosent lønnsforskjell fordi den ene har postadresse i tidligere Vest-Berlin, mens den andre bor i tidligere Øst-Berlin eller det omkringliggende Brandenburg som også var DDR.

Storindustrien i vest

Situasjonen i fagbevegelsen er ikke spesiell i forhold til andre samfunnsområder. Nesten samtlige store industrikonsern, banker og andre selskaper har sine hovedkvarterer i tidligere Vest-Tyskland, og det er ytterst få eksempler på at tidligere østtyskere når opp i toppjobber. Tilsvarende er det innen akademia. 83 av 88 universiteter og høgskoler styres av en rektor fra vest.

På det politiske plan er det likedan. En undersøkelse i avisen Die Zeit viser at tre av fire avdelingsledere i departementene i de fem delstatene som utgjør tidligere DDR, er vesttyskere.

Alle departementsråder fra vest

Da statsminister Christine Lieberknecht i delstaten Thüringen i forrige uke ga departementsråden ved statsministerens kontor sparken og innsatte ny, falt tingene på plass også der. Igjen var alle departementsrådene i alle de fem østlige delstatene vesttyskere.

Lavere lønninger i øst, og det faktum at mange østtyskere ikke får alle sine yrkesaktive år fra DDR godkjent som pensjonsgivende, gir grobunn for misnøye og angst for framtiden. En fersk meningsmåling i øst viser da også at 61 prosent av alle østtyskere mellom 50 og 64 år er misfornøyd med tilværelsen i Forbundsrepublikken og frykter for en alderdom i fattigdom.