Harald Henmo/Magasinet for Fagorganiserte

harald.henmo@lomedia.no

Blant bokbinderne på Julius Ørenberg i Oslo limes, heftes og forgylles det med stor konsentrasjon når Magasinet kommer og forstyrrer. Vi setter oss sammen med klubbleder Kristine Bekkevold og klubbveteran Randi Braathen, og legger den blytunge permen med 813 (!) sider forslag og innstillinger til landsmøtet på bordet.

Der blir den liggende.

Ikke diskutert

– Det er mest aktivitet i klubben her under lønnsforhandlingene. Landsmøtet har vi fått lite informasjon om, egentlig, og har heller ikke diskutert det her, sier Bekkevold.

Braathen har tidligere sittet i styret til Oslo Grafiske Fagforening, og vært vararepresentant til forbundsstyret. Hun tror landsmøtet og styringsorganene i det sammenslåtte Fellesforbundet kan virke for fjerne for medlemmene.

Det var annerledes før.

Stort system

– Jeg tror vi følte mer tilknytning tidligere, da vi var eget grafisk forbund. Nå er vi bare en avdeling med et nummer i det store systemet, sier hun.

– Jeg har selv vært delegat på landsmøtet i grafisk, og den gangen var det kamp om å bli delegat. Nå tror jeg ikke de fleste her vet at det er landsmøte en gang.

Måling av arbeidet

På Fritznerbakken i Sarpsborg holder tømrere og murere fra Betongbygg på med å ferdigstille et boligprosjekt. Klubbleder Øivind Hansen er betongarbeider, og for lengst i gang med grunnarbeidet på et nytt bygg et annet sted. Men han stiller som guide for Magasinet, som kommer trekkende med landsmøtepermen inn på brakka under spisepausen.

Den får ligge i fred her også.

Her vet man godt hva man vil ha:

– Vi er opptatt av at de opprettholder målekontoret her i Østfold. Det er vi helt avhengige av for å kunne beholde lønnssystemet vårt, sier tømrerbas Tommy Johansen. Målekontoret måler utført akkordarbeid, og akkordsystemet vil gutta beholde. De mener det gir både bedre lønn og større arbeidsglede – og dessuten sparer det oppdragsgiveren for å måtte passe på. Men akkorden selv må altså passes på, og målekontoret i Østfold går med underskudd. Ryker det, kan hele akkordsystemet forsvinne.

Dommen på brakka er samstemmig: Her må Fellesforbundet inn og gjøre noe.

– For her skal det måles! sier murerbas Håkon Olsen.

De slitne og skoletrøtte

Lønnssystemet er kampsak nummer én, men klubben på Betongbygg er også opptatt av to utsatte grupper: De gamle og unge. For å ta vare på dem er det to krav: AFP-systemet må endres, og det må satses på lærlinger.

– Det AFP-systemet vi har nå, straffer sliterne, som får mindre pensjon hvis de for eksempel er sjukmeldte i tida før pensjonsalder, sier klubbleder Hansen. Og sånt er ikke uvanlig i byggebransjen, selv om Hansen forteller at det er betydelig mer fokus på sikkerhet og helse i dag enn den gangen han begynte i bransjen på syttitallet. Den gangen klatret man «som apekatter» rundt på stillasene for å få ting unna. Nå går man innvendig trapp.

– Men det er ikke akkurat blitt mindre stress i denne bransjen med årene. Byggetidene raser nedover, og jobben blir stadig hardere, mener han.

Om de eldre faller fra, er det desto viktigere med rekrutteringen, og det er dyp bekymring rundt matbordet i brakka for den yrkesfaglige opplæringen.

– Det er altfor mye teori i yrkesfagene, sier Johansen. Da vi begynte som lærlinger, var det fordi vi var lei av skolen. Da var det bra å gå rett ut på en arbeidsplass. Så holdt vi oss i skinnet også. Vi kunne ikke fly rundt og lage bråk om kvelden når vi skulle på jobb klokka sju dagen etter.

– Man kan heller ta utdanning seinere, supplerer Olsen.

– Det er mange her som har tatt videreutdanning, til ingeniører og formenn og sånt. Men de har gjort det når de er voksne, og vet hva de trenger.

Kampen over?

Julius Ørenberg satser også på lærlinger som rekruttering. Det er den eneste bedriften i Norge som har lærlinger i bokbinderfaget. Og faget er ikke stort. Medeier Stein Julius

Johansen (det fins ingen Julius Ørenberg. Bedriften er en sammenslåing av bokbinderiene Ørenberg og Julius Johansen) anslår at det er «20 eller drøyt det» i hele landet. Altså fagfolk, til sammen. Binderiet i Nydalen rammer inn og restaurerer alt fra hyttebøker og familiebibler for privatpersoner, til årganger av aviser og blader. Bekkevold og Braathen trives godt i yrket, og er nesten litt unnskyldende overfor Magasinet for at de ikke har noen brennende kampsaker å by på foran landsmøtet.

– Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at mange viktige saker ligger bak oss. Da jeg begynte fikk jo ikke kvinner ta svenneprøven, for eksempel, forteller Braathen.

Og vi hadde helt konkrete saker om arbeidstidsreduksjon og lengre ferier og denslags. Men nå føler man kanskje at det viktigste er det som skjer i Europa og USA, langt utenfor vår kontroll, og da melder man seg litt ut, tror hun.

Et eksempel er vikarbyrådirektivet, spådd å bli en så varm potet på landsmøtet at man må ha grillvotter for å ta i den. Men det er intet hett diskusjonstema i klubben på Julius Ørenberg.

Foreløpig.

– Dette er så abstrakte og store ting at de virker litt fjerne. Vi tenker kanskje ikke over at de berører oss, sier Bekkevold.

– Men de gjør jo det, til syvende og sist.