Roy Ervin Solstad

res@lomedia.no

– Vi er her snart nå, sier Knut Øvrebotten.

For en time siden kjørte vi fra flyplassen i Førde, men jo mer vi nærmer oss, desto stillere blir Knut.

På en lang, rett strekning peker han plutselig på noe hvitt som er bundet fast i en del av autovernet som ser langt nyere ut enn resten.

– Jeg har bare vært her en gang etterpå. Dette blir den andre, sier han lavt.

730 i begravelsen

Vi parkerer leiebilen et par hundre meter unna, og går tilbake den samme veien som datteren til den 54 år gamle bussjåføren kjørte 8. oktober i fjor.

– Hun har kommet på utsiden av asfalten her på høyresiden, så har hun i refleks vrengt på rattet slik at hun fikk sleng på bilen og kjørte rett gjennom autovernet og ut i fjorden, forklarer Knut.

Fra veien og ned til vannet er det stupbratt og knapt nok mulig å forsere uten tau. Den vakre Sognefjorden ligger 20-30 meter under oss, og et knekt tre vitner om det som skjedde nesten åtte måneder tidligere.

Der lastebilen kjørte ut, og Thea få timer senere ble funnet omkommet, er det pyntet med blomster, bilder og lys.

– Hun var jo som tenåringer flest. Humøret svingte opp og ned, og jeg husker hun sa at hun ikke hadde noen venner. Det kom 730 personer i begravelsen, sier faren og legger roser på minnestedet.

Lærling

Thea var likevel ikke helt som tenåringer flest, for drømmen hennes hadde hele tiden vært å bli lastebilsjåfør. Ett år før dødsulykken mellom Høyanger og Balestrand tok hun lappen på bil, og i april 2013 fikk hun sertifikat på lastebil. I ett år hadde hun vært lærling for Hoff & Knutson Transport sine avdelinger i Førde og på Kaupanger utenfor Sogndal.

– Jeg har nok påvirket yrkesvalget hennes, og det er vondt å tenke på at det var her hun endte sitt liv, sier han og kikker ned skråningen der lastebilen raste utfor.

Obduksjonen fastslo at hun døde av drukning.

– Men jeg håper hun ikke var bevisst da. Jeg håper kollisjonen gjorde henne bevisstløs, sier Knut stille.

«Black box»

Noe svar på det får han nok aldri. I likhet med en del andre spørsmål han har rundt ulykken.

– Noe av jobben min til daglig er å avlese fartsskriverne i bussene, men problemet med dem er at de logges først når sjåførkortet tas ut. Dermed får man bare lagret info i ettertid, ikke løpende. I Thea sin bil gjorde sjøvann og kortslutning til at dataene fra ulykkesdagen ikke ble registrert. Derfor vet vi ikke helt hva som skjedde. Kjørte hun i 70-80 eller 90-100. Jeg skulle tatt i mot begge beskjedene, men nå får jeg ikke svar, sier han.

Ikke vet han akkurat når ulykken skjedde heller.

– Politiet ble varslet klokka 11.50, men ingen vet eksakt. Det kan ha gått noen minutter før den ble oppdaget for sjøen var helt stille, forteller han.

Derfor ønsker Øvrebotten seg en beskyttet «black box» slik man har i fly, der all info blir lagret.

– En fartsskriver i en hermetisk lukket boks midt i kjøretøyet ville vært langt mer beskyttet enn slik de er plassert nå. Da kunne vi også fått mer data, påpeker han.

Kunne skjedd alle

Han er også kritisk til at ikke alle dødsulykker blant yrkessjåfører blir undersøkt av Havarikommisjonen.

– Det er ikke nok at kommisjonen kan eller bør undersøke ulykkene. Alle ulykker burde undersøkes, sier han.

Han avviser derimot at ulykken skyldes at datteren var ung.

– Det kunne skjedd også erfarne sjåfører. Det er en ren refleks å få prøve å få bilen opp på veien igjen, sier han.

God støtte

I dagene, ukene og månedene etter datterens bortgang har han fått uvurderlig støtte av de rundt seg. Ikke minst får kollegene i Firda Billag, Firdaklubben og Transportarbeiderforeningen skryt.

– Det har vært veldig mye støtte å få, sier han rørt.

Derimot savner han bedre informasjon til pårørende.

– Kriseteamet i kommunen er veldig støttende, men praktiske ting fikk man ingen hjelp eller informasjon om. Det måtte vi finne ut av selv. Det er mange ting å rydde opp i, uavhengig om det er ulykke eller naturlig død, så kanskje burde det vært laget et informasjonshefte om hvilke rettigheter man har og hva man bør gjøre, sier han ivrig.

Press

Han synes også det er rart at Arbeidstilsynet ikke ble varslet når det skjer en dødsulykke med en yrkessjåfør, slik som datteren hans.

– Det burde gått automatikk i det, mener Øvrebotten.

Han skulle også gjerne sett at det var mindre press på lærlingene – i læretiden.

– Jeg trok nok det er vanskelig å si nei når man er lærling, og man har jo lyst til å kjøre også, men det er et press for at varene skal fram så hurtig som mulig, også når lærlingee kjører alene. Kanskje burde det vært erfarne sjåfører med i lengre perioder av lærlingetiden. Lærlingene skal jo være en tilleggsperson, ikke en produksjonsarbeider, understreker han.

Theas ønske

Selv var han på jobb og tilbake i «produksjon» dagen etter ulykken.

– Jeg tror det var Theas ønske. Hun ville nok ikke likt om faren hennes hadde gitt opp livet som yrkessjåfør på grunn av henne, sier Knut og smiler.

Han tar et siste kikk på blomstene han har lagt på minnestedet og lyset han har tent, før blikket søker utover Sognefjorden.

– At jeg kan være her uten å knekke sammen, begynner han og lar setningen henge i luften.

Gode minner

Tilbake i Førde kjører vi innom graven til Thea. Bare navnet hennes står på det lille trekorset, men noen har hengt på et gult og blått merke med teksten «Scania Driver».

– Det var det som var drømmebilen. Selv om hun kjørte Renault med Volvo-motor, smiler han igjen.

Trekorset skal snart byttes ut med en ordentlig stein.

– Det blir vel en naturstein, men vi har ikke bestemt oss ennå. Vi vil bare det skal bli riktig, sier han og retter litt på «Scania»-merket.

En liten trøst er det at Thea nådde drømmen hun jaktet på, selv om livet som lastebilsjåfør ble så altfor kort.

– Det viktigste er å ta vare på de gode minnene, sier Knut Øvrebotten.