Roy Ervin Solstad

roy.ervin.solstad@lomedia.no

Jeg vet det er for sikkerhets skyld, og at det sørger for at de til en hver tid vet nøyaktig hvem som er om bord. Problemet er at denne båten nærmest falt fra hverandre på jomfruturen sin nordover i mars i fjor. Et drøyt år tok det før båten ble godkjent og var klar til å settes inn i ruta mellom Tromsø og Harstad i mai i år. Siden har det vært fint vær. Nå er det meldt stiv kuling over Malangen.

Bygget inn

Matrosen ser overraskende rolig ut, og ber meg verken sette meg i nærheten av nødutgangen eller ta på redningsvesten.

- Velkommen, sier han med et smil som nesten stråler mer enn sola som henger over Fjellheisens endestasjon på oversiden av Ishavskatedralen i Tromsø.

Halvannet dekk oppover tar jeg, om ikke jobben, så i hvert fall stolen til overstyrmannen. Kaptein Thomas Pettersen og jeg har like flott utsikt fra brua. Da «Sollifjell» skulle ta jomfruturen sin, var det en forsterkning mellom de to skrogene på katamaranen som fikk smellen.

- Den var som en loddrett vegg, og det ble advart mot dette mens båtene var på tegnebrettet. Nå er denne bygget inn, slik at eventuelle bølger vil føres jevnt bakover i «tunnelen» under båten, sier han fornøyd.

Fungerer

Så mye ble skrevet om de «ubrukelige» båtene at det påvirket både sjøfolk og passasjerer.

- Jeg må innrømme at jeg var litt spent til å begynne med, forteller han, og beroliger alle med at båten fungerer bra nå.

- Da vi begynte i normal drift var passasjerene overrasket over hvor bra båten var, men det kan jo skyldes at de ikke hadde store forventninger etter alt det som kom opp i media, fortsetter han.

Pettersen navigerer båten sørover mot Finnsnes med sikker hånd. Han avslører at han er godt fornøyd med arbeidsplassen sin på brua, og at messa er veldig bra. Båten er mindre enn de som gikk på strekningen tidligere. Det har både fordeler og ulemper.

- På de båtene var det to dekk. Her har vi bare ett, og det gjør det enklere når man skal selge billetter. Samtidig vet vi ikke ennå hvordan denne båten vil oppføre seg når høst- og vinterstormene kommer, men det kjennes bra ut foreløpig, sier han.

Intervalljobbing

For maskinsjef John-Erling Hansen er det relativt rolig på turen mens Maritim Logg er om bord, men han må snart i sving.

- Når vi går, er jobben min å overvåke at alt fungerer som det skal. Det er først når vi kommer til kai og får litt liggetid jeg kan begynne med den daglige servicen. Da blir det hektisk, for det er aldri tid til å gjøre så mye siden vi stort sett er i drift, sier han.

Hansen forteller at han liker motorene som er installert, og at det er grei plass i maskinrommet. For ham er planleggingen av arbeidet viktig.

- Folk er forskjellig, men jeg liker å vite når jeg skal gjøre hva på båten. Da får jeg bedre tid til eventuelle uforutsette hendelser, påpeker han.

Kontorkrok

En som har merket overgangen til de nye båtene godt, er matros og billettør Odd Erik Figenschau. Tidligere hadde han et eget kontor der han kunne sitte i fred med billettoppgjøret. Nå er han blitt avsett med en liten krok.

- Men vi mennesker er jo vanedyr. Vi blir vant til det meste, sier han med et smil.

Godt miljø

Selv har han seilt på samme ruta siden 1983, og det har sin helt klare årsak.

- Det er helt topp arbeidsmiljø om bord, og jeg liker kontakten med passasjeree. Det har aldri vært noe problem, og er det noe så sier vi fra til hverandre, skryter han.

Selv overgangen til ny båt og fra Veolia til Boreal Transport var bortimot friksjonsfri.

- Det var noen misforståelser til å begynne med i forhold til skiftplaner, men det fikk vi ordnet opp i. Jeg oppfatter det som at rederiet er veldig imøtekommende for de tilbakemeldingene de får, så dette har gått utrolig greit, sier han.

Førstereis

Mens maskinsjefen får stempelet som «fersking», siden han kun har vært om bord i ti år, er det lenge i forhold til Mariann Nicolaisen i kiosken. Hun er på sin første skiftperiode med «Sollifjell».

- Jeg jobbet tidligere på Hurtigruten, men gikk i land i vår og jobbet tre måneder på land grunnet et lite barn på 16 måneder, sier hun.

Hun fant fort ut at landkrabbelivet ikke var noe for henne likevel.

- Jeg trives veldig godt med turnusarbeid, og siden jeg bor i Tromsø får jeg vært hjemme hver kveld. Derfor ville jeg tilbake til sjøs, sier hun.

Mariann mener den største forskjellen fra å jobbe på Hurtigruten til en hurtigbåt er samarbeidet over hele båten.

- Her har man direkte kontakt med kapteinen, og man samarbeider mye nærmere alle. Jeg trives fantastisk godt om bord. Det er veldig greie folk her, smiler hun.

Alternativ til antidepressiva

På Finnsnes mønstrer jeg av. Verken landvinden som tok tak i båten litt vest for Ryøya eller kulingen over Malangen klarer å gjøre noen skade. Båten går nesten som på skinner, og er like hvit, vakker og hel som da vi forlot Tromsø. I solskinnet ser jeg «Sollifjell» forsvinne sørover Gisundet, og etter få minutter kommer en helt identisk båt til kai på vei mot Tromsø.

Som på tvillingbåten er det mye smil og latter, og tonen mannskapet i mellom er så god at leger burde skrevet ut ti dager til sjøs i stedet for antidepressiva.

I det jeg går i land i Tromsø forstår jeg hvorfor matrosen smilte til meg da jeg kom om bord tidligere på dagen.

For der de som jobber stortrives, har alle rundt dem det også bra.

Det finnes mange navn på båtrutene langs Norges kyst, men for meg er det bare ett som dekker den hverdagen jeg møtte på to båter som går i skytteltrafikk mellom Tromsø og Harstad.

Navnet er «Trivselsruta».