Nina Hanssen

– Begeret er fullt. Vi har ikke flere stillinger å avse. Sykefraværet er nå på 9,5 prosent. Det mener jeg er et sykdomstegn for denne organisasjonen, sier en opprørt hovedtillitsvalgt fra Fagforbundet Sykehuset Østfold HF, Ambjørn Bjørnson.

Han har vært hovedtillitsvalgt siden 2001, og har vært vitne til mange innstramminger og kutt ved sykehuset. Nå mener han de har skjært helt inntil beinet.

I løpet av året forsvinner 160 årsverk, og de er pålagt å kutte ytterligere 60 årsverk i budsjettet for 2008. I disse dager selger de også sykehusets barnehage, og det er varslet enda flere innstramminger.

– Den balanserte målstyringen er fullstendig borte, sier Ambjørn Bjørnson, som i siste styremøtet la til en protokolltilførsel for å protestere mot en ytterligere nedbemanning.

Tillitsvalgte er gisler. Bjørnson er én av de ansattes representanter i styret, men føler seg som et gissel uten særlig mulighet til å påvirke beslutninger.

– Ansattes representanter har liten mulighet til å påvirke. Det meste er bestemt før vi kommer til møtene. Overskriften er alltid besparelse og da blir vi helt maktesløse. En stadig underfinansiering av offentlige sykehus tvinger også fram privatiseringer. I Soria Moria- erklæringen står det svart på hvitt at de ikke skal privatisere, sier Bjørnsen, som sukker over at barnehagen deres blir solgt til private.

– Politikerne forsvarer det med å si at dette ikke er kjernevirksomheten til sykehuset. Jeg vil si at dette har vært en utmerket måte å få rekruttert gode fagfolk på og få til et godt tilbud til de ansatte, sier han.

Det har også skjedd andre endringer som tyder på at privatisering presser seg fram i sykehussektoren. Blant annet har de ikke lov til å ha egne vektere på sykehuset lenger. Jobben er satt ut til private aktører som man betaler dyrt for.

– Neste steg er vel å outsource renholdsavdelingen ved sykehuset her også, sukker han.

Galskap. – Galskapen startet i 2001 da helseforetakene ble etablert, og sykehusene ble hektet av den politiske styringen. Siden foretaksreformen ble innført, er det kuttet og skåret på alle kanter. Vi føler oss sviktet av den rødgrønne regjeringen som lar dette skje, sier han.

Han har merket seg at de rødgrønne ikke har gjort noen grep for å endre foretaksmodellen, men tvert imot sier at sykehusreformen både var nødvendig og vellykket.

– Vi som jobber her opplever at krav til budsjettbalanse og økonomi er det eneste styrende. Presset på de ansatte øker, de må løpe fortere og det går også utover kvaliteten. Vi tillitsvalgte blir heller ikke hørt, sier Bjørnson.

Han lurer på når de sentrale politikerne våkner og ser at forretningsmessige styringsverktøy ikke egner seg i en sektor som skal gi helsetjenester til befolkningen. Nå mener Bjørnson det haster med å få til en ny kurs, og tror dette er helt avgjørende hvis man skal få et rødgrønt flertall også ved valget i 2009.

Han utfordrer politikerne til å reversere sykehusreformen slik Arbeiderpartiet på New Zealand gjorde i sin tid og mener stykkprisfinansieringen må stoppes.

”Lyserøde griser”. – Jeg vet at Sp og SV har uttrykt klar støtte til dette, mens Ap holder på at dette er en god og nødvendig reform. Det kan se ut som der fortsatt er politisk vilje til å privatisere og delprivatisere offentlig virksomhet i Arbeiderpartiet. Jeg har en mistanke om at det er noen ”lyserøde griser” i Arbeiderpartiet som har sin egen agenda, smiler han og utdyper:

– Med ”lyserøde griser” mener jeg de politikerne i Arbeiderpartiet som ikke har den nødvendige ideologien med seg når de styrer offentlig sektor. Han mener det har gått prestisje i sykehusreformen i Arbeiderpartiet.

– Ap-politikerne er feige og vil ikke innrømme at de har etablert noe som ikke fungerer, sier han, og refererer til Sylvia Brustads uttalelser om at det er nok penger i denne sektoren.

– Dette er veldig unyansert. Tallene er store, men hva brukes egentlig disse pengene til? Politikere sier at det er et demokratisk problem at helsevesenet bruker penger de ikke har. Jeg mener det demokratiske problemet er at bevilgningene ikke står i forhold til de lovpålagte oppgavene vi har. Vi kunne jo stenge sykehuset og si at vi ikke kan ta imot flere pasienter fordi vi ikke har penger, men hvordan ville samfunnet reagere da? raser han.

Bjørnson utfordrer politikerne til å se sammenhengen mellom lovpålagte oppgaver og ressurser. Han tror dette gjelder i de fleste helseforetakene.

– Jeg utfordrer statsråden og hennes stab til å se på hvordan tilstanden i norske sykehus er og hva det enorme fokuset på økonomi gjør med de ansatte.