Odd Arne Olafsen, LO Media

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har lansert en 400 siders bok med tittelen Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet. 27 av instituttets folk, fra professorer ned til stipendiater, har bidratt til boka, som er et resultat av prosjektet ”Politikkens vilkår i det nyliberale samfunn”. Dette preger også boka, som har tatt mål av seg å vise bredde og mangfold i forståelsen av politikkens vilkår i dagens samfunn. Boka klarer det, men vil helt sikkert også stille nye spørsmål.

Selve begrepet nyliberalisme fikk en særegen behandling – både fordi det er et sammensatt og noe diffust begrep, men også fordi det kommentarpanelet som fikk uttale seg etter presentasjonen av boka, representerte både høyre- og venstresiden i de tidsepokene boka behandler. Lagtingspresident Inge Lønning hadde merket seg et avsnitt i bokas sammendrag som viser at det sosialdemokratiske verditenkesettet i de første par tiår etter 1945, fortsatt står veldig sterkt – også blant samfunnsvitere, som jo står bak boka. Han mente at utviklingen i disse årene, fra knapphet på det meste til dagens tilsvarende overflod, kanskje burde hatt større plass i boka. Samtidig pekte han på at ord som nyliberalisme, Nya Moderaterna og New Labour kanskje først og fremst representerer et ønske om eller en erkjennelse av et samfunn i forandring.

Lite oppslutning Et av kapitlene omhandler nemlig hvordan velgerne har stilt seg til 29 spørsmål om marked, valgfrihet og belønning i perioden 1969-2005. Det viser seg, kanskje noe overraskende, at de nyliberale ideene generelt sett har hatt liten oppslutning i befolkningen. De siste årene har oppslutningen faktisk minsket.

Dette kan avleses også i oppslutningen om de politiske partiene. Arbeiderpartiet mistet mange velgere i en periode der partiet ble oppfattet som for nyliberalistisk. Samtidig mistet Kristelig Folkeparti de av sine velgere som ville støtte en sterk velferdsstat. Flertallet av velgerne er negative til mange aspekter ved en nyliberal politikk – noe som direkte kan avspeiles ved det siste stortingsvalget.

Retorikk eller handling?

Oppfatningen av en voldsom privatisering, fristilling og markedsbasert reorganisering av offentlig sektor, får seg en liten nesestyver. Boka påviser at det har vært lite privatisering av denne sektoren, men et litt større fokus på fristilling. Det har vært mer retorikk enn faktisk handling, er en av konklusjonene.

Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet understreket at begrepet nyliberalisme mest har vært brukt av venstresiden, og da helst som et skjellsord, men sa seg samtidig fornøyd med at boka faktisk drøfter selve definisjonen. Hun konkluderte også med at boka faktisk viser at markedsinnflytelsen i de politiske beslutningsprosessene, ikke har vært så sterk som mange tror. Samtidig savnet hun drøftinger om kostnadene ved omfordeling, velferdsstatens utvikling der effektivitet kan måles som kostnad eller virkemiddel, og stilte spørsmål ved om hvorfor det lages et skille mellom folk som borgere eller forbrukere.

Medienes rolle

LOs sjefsøkonom Stein Reegård, som også var hentet inn i kommentarpanelet, sa seg fornøyd med en veldisponert bok. Han påpekte samtidig at arbeidsmarkedet kanskje hadde fortjent enda bedre plass, fordi det inneholder mange dimensjoner som kan måles i de sammenhengene boka tar opp. Han pekte også på at pressens ofte ukritiske og unøyaktige nyhetsdekning kan ha en betydning for folks holdninger til politikk og organisasjoner – noe som også kan ha gitt utslag i flere av bokas temaer. Til FriFagbevegelse.no sa han dette etter boklanseringen:

– Boka har vært et bra prosjekt. Om den ikke har direkte politisk betydning, er det både viktig og riktig at Universitetet har brukt så vidt store ressurser til å beskrive politiske utviklingstrekk. Sånn sett er boka litt enestående, med sin ganske brede vekt på holdninger og demokratiets virkemåte. Når det gjelder forholdet mellom politiske og økonomiske interesser, viser likevel boka at det er et behov for enda bedre samarbeid mellom økonomer og andre samfunnsvitere.