Av Hans Henrik Fafner

Hver gang bilene stopper på rødt ved lyssignalet, tar guttungen turen ned gjennom køen. Han er neppe ti år gammel. Han stanser ved hver bil og holder en liten eske med billige engangslightere opp så sjåføren kan se varene. De fleste bilistene stirrer stivt fram for seg og ignorerer guttungen, mens noen få ruller vinduet ned og kjøper en lighter de egentlig ikke har bruk for.

– Sånn skaffer jeg penger til familien min, sier Ali som viser seg å være 9 år gammel. – Som regel har jeg omkring 40 shekel (65 kroner) med hjem. Noen få ganger har jeg greid å tjene 100, og det har også hendt at jeg har stått her en helt dag for nesten ingen ting. Det er tungt.

Vi er ved et stort veikryss i utkanten av det nordlige Jerusalem, der hvor veien fører videre ut mot Shuafat og videre til Ramallah på Vestbredden. Ali er en av tusener av palestinske barn som situasjonen har tvunget til å droppe skolen for å gå ut på arbeidsmarkedet. Familien trenger pengene de kan tjene, og som regel består det i løst forefallende arbeid, eller ved å bli «selvstendig», som Ali kaller det.

Antallet vokser

Ali er ikke alene. Ifølge oplysninger fra Palestinas Statistiske Sentralbyrå (PCBS) var åtte prosent av barna på Gazastripen på arbeid i stedet for å gå på skole i 2011, og på Vestbredden var det tilsvarende tallet tre prosent.

Observatører påpeker at disse tallene er mangelfulle. De omfatter ikke barn som hjelper til på familieeide arbeidsplasser, hvor vi finner det store flertallet av de arbeidende barna helt ned til fem år gamle. Det er vanligvis landbruk. Og statistikken dekker heller ikke skoler under UNWRA, der FNs hjelpeorganisasjon for flygtninger nettopp arbeider med den svakest stilte delen av den palestinske befolkningen, der barna oftest forlater skolen.

– Den palestinske økonomien har også hatt en voldsom nedtur siden 2011, og det har uten tvil skapt mange nye barnearbeidere, lyder vurderingen fra Osama Damo fra organisasjonen Redd Barnas kontor på Gazastripen.

Han legger ubetinget skylden på den fortsatte israelske okkupasjonen. Alle veisperringene og restriksjonene stiller store hindringer i veien for næringslivet. Dette har i de senere årene ført til en rekke virksomhetsstegninger, og for de berørte arbeiderne er det uhyre vanskelig å gå ut og finne andre jobber. Når den enkelte familie mister inntekten sin, er det i mange tilfeller barna som må trå til, fordi de relativt sett har lettere for å finne noe. Mange arbeidsgivere har en tendens til å foretrekke mindreårige fordi de ikke skal ha så mye i lønn som voksne medarbeidere.

Hazem Maher er en av de unge palestinerne som Redd Barna bruker som eksempel for å illustrere fenomenet. Han er 16 år og fra Hebron på den sørlige delen av Vestbredden.

– Faren min er blind og begge foreldrene mine er arbeidsløse, så jeg er familiens eneste forsørger, forteller han.

Han arbeider som portør på grønnsaksmarkedet i den palestinske byen El Bireh, nord for Jerusalem. Her kaster en 12 timer lang arbeidsdag med tunge bører rundt 90 kroner av seg. Turen hjem til Hebron er dyr og den kan godt ta et par timer, så Hazem overnatter på markedet som han bedst kan og drar bare hjem med et par ukers mellomrom.

Arbeider for familien

På papiret er disse barna beskyttet av palstinsk lovgivning om barns rettigheter. Artikkel 14 sier at det er forbudt å ansette noen som ennå ikke er fylt 15 år, mens artikkel 43 forbyr tigging. Lovgivningen pålegger også det offentlige å yte en egen støtte til barn med speseielle problemer, som hjemløse, de som har sluttet på skolen eller som lever av å tigge.

– Så lovgivningen er der, men det mangler mye på implementeringen, sier Damo.

Han påpeker dessuten på et spesielt problem ved lovens artikkel 99. Den unntar nemlig barn som tar arbeid hos den nærmeste familien. Begrunnelsen er at det i landdistriktene alltid har vært alminnelig at barna hjalp til på jordene, og dette er et kulturelt mønster man har valgt ikke å blande seg i lovgivningsmessig.

Nå er det bare blitt et smutthul i loven.

7.000 barn i drivhusene

Nesten i direkte forlengelse av dette er det også et stigende antall palestinske barn som tar arbeide i bosettingene. I Jordandalen har mange palestinere arbeid i bosettingenes vidstrakte drivhusgartneri, og der har de palestinske myndighetene ingen muligheter til å innlede sanksjoner mot arbeidsgiverne.

Videre skjer dette gjennom palestinske mellommenn, så de enkelte gartneriene betaler en samlet pris for arbeidskraften, men formelt ikke vet noe om hvem de i virkeligheten ansetter. Denne gruppen går ofte under betegnelsen «de usynlige barna».

Det heter at det bare i Jordandalen er omkring 7.000 palestinske barnearbeidere.

For noen år siden vedtok den israelske regjeringen at loven om minstelønn også skulle omfatte palestinere med arbeid i bosettingene. Det vil si at de har samme krav på 22 shekel (37 kroner) i timen som sine israelske kolleger, men i virkeligheten blir det gjort veldig lite for å tilse at dette også blir overholdt. Vanligvis ligger lønna på det halve, men det er ikke vanskelig å skaffe villige hender, fordi selv dette er mer enn hva Hazem tjener på å slepe frukt og grønnsaker på markedet i El Bireh.

Ond spiral

– Hvis okkupasjonen fortsetter og hvis palestinerne ikke er i stand til å implementere en nasjonal strategi og yte bedre lovbeskyttelse av barna, frykter jeg alvorlig for fremtiden deres, sier Osama Damo.

Han betegner det som en ond spiral. De arbeidende barna får en dårlig start på livet som følge av mangelfull eller ingen utdannelse, og det setter dem ute av stand til å skaffe seg bedre arbeideog avansere sosialt. Når de senere selv stifter familie og setter barn til verden, er der reell fare for at problemet går i arv.

– De fysiske og psykiske skadevirkningene av deres opplevelser på arbeidsmarkedet kan komme til å påvirke deres evner til å være gode foreldre, og det kan sette seg på neste generasjonen, slutter han.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen