– Krisen er som en lungebetennelse vi prøve å gjøre noe med. Sykdommen ligger der latent, men en får ikke bukt med den. Vi prøver mye forskjellig for å kurere, og det går bra bare en stund. Så klapper det sammen igjen, sier Norman til Forskning.no.

Professoren i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen slår fast at vi har slitt med en grunnleggende svikt i investeringer og etterspørsel i den vestlige verden helt siden Kina begynte å utkonkurrere vestlige virksomheter i 2003- 2004. Det påfølgende rentefallet, boligboblen og deretter finanskrisen i 2008, samt dagens usikkerhet i markedene henger sammen.

– Det er ikke tre kriser, det er én – som ligger der hele tiden, sier Norman.

Feilslått

Den tidligere Høyre-statsråden sier at innstramningene i krisepakkene er feil medisin:

– Under finanskrisen fikk vi en rekke krisepakker. Det holdt etterspørselen oppe i en periode, men ikke mer. Finansmarkedene ble veldig nervøse. Det hersket litt panikk, litt svikt og stor usikkerhet. Da begynte dessverre Europa og USA å kutte i offentlige utgifter for å stramme til. Så raste vi utfor igjen. Vi kan ikke stramme til penge– og finanspolitikken før privat sektor har begynt å bruke penger igjen, sier professoren.

Uproblematisk gjeld

Han sier at gjelden i eurolandene som helhet ligger mellom 60 og 70 prosent, som er et uproblematisk nivå. Problemet er at Hellas og Italia går for halv maskin.

– Hvis de hadde gått for full maskin, ville de da hatt noe problem med å håndtere gjelden? Svaret er nei. Derfor kan du si at vi gjør det stikk motsatte av hva en burde gjøre. Vi prøver å få gjelden ned når økonomien i utgangspunktet har så mye ledig kapasitet. Det verste du kan gjøre nå er å kutte offentlige utgiftene, sier Norman til forskningsnettstedet.

Euro og gull

Norman har stått fram som euroskeptiker en god stund. Til forskning.no sier han at han blir mer og mer overbevist om at euroen ikke bør overleve, selv om han ikke er sikker på at den kommer til å avgå.

– Mange hevder det er viktig å beholde eurosamarbeidet, og det er samme type folk som sa det var viktig å beholde gullstandarden på 1920– og 1930–tallet. De tok feil da, og de tar feil nå. Går du tilbake og ser hvor mange som gråt da gullstandarden ble borte, så finner du ingen, sier han. (ANB–NTB)