Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Soria Moria-erklæringen – regjeringen Stoltenbergs politiske plattform – sier at regjeringen skal drive en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og vil «lage handlingsplaner med klare måltall for rekruttering av funksjonshemmede og innvandrere til offentlige stillinger, og for økning av avgangsalder i offentlig sektor». Her sies også mye pent om å opprette flere tiltaksplasser, varig tilrettelagte arbeidsplasser og arbeidsplasser i attføringsbedriftene.

Statens egen målsetting var at minst 5 prosent av nytilsettingene i statlige virksomheter 2004-2006 skal være personer med nedsatt funksjonsevne. Målet er ikke nådd, ifølge en undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).

Bare et fåtall av virksomhetene (4 prosent) mener at tiltaksplanene har ført til ansettelse av flere personer med redusert funksjonsevne. Litt over 40 prosent mener at statens målsetting ikke har endret virksomhetens praksis. Samtidig svarer nesten 75 prosent av virksomhetene at den statlige målsettingen har stor eller noen betydning som begrunnelse for å ansette personer med redusert funksjonsevne.

Målsettingen har altså gjort virksomhetene mer bevisste på å ansette funksjonshemmede, selv om de foreløpig i liten grad har gjort det. Men temaet er kommet på dagsorden. Ifølge AFI-notatet trengs det mer tid før en kan se om en eventuell holdningsendring får resultater i praksis ved at flere ansettes.

IA-avtalen fra 2001– Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv – mellom myndighetene og partene i arbeidslivet har et klart definert mål om at fl ere med redusert arbeidsevne skal komme i arbeid. De fl este av de statlige virksomhetene i AFI-undersøkelsen har tegnet IA-avtale.

At virksomheten har tegnet IA-avtale er i seg selv ikke noen garanti for at de vil konsentrere seg om å jobbe med delmål 2 i avtalen: å rekruttere og beholde personer med nedsatt funksjonsevne. Det er bare et fåtall av IA-virksomhetene i AFI-undersøkelsen som har spesifikke mål på delmål 2. Faktisk er det ingen forskjell på IA-virksomheter eller de som ikke har IA-avtale når det kommer til å ansette personer med redusert funksjonsevne de siste fem årene.

En rapport fra Econ, «16 IA-viksomheter to år etter», viser også at det inkluderende arbeidslivet ikke er til stede. Der konkluderes det med at «flere av virksomhetene har som et resultat av avtalen snarere blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse». Forfatterne av Econ-rapporten forklarer dette med at virksomhetene frykter sykefraværet skal øke.

Årsakene til funksjonshemmedes undersysselsetting er mange. Én er manglende tilrettelegging på arbeidsplassen. I henhold til IA-avtalen kan arbeidsgivere få økonomisk støtte til tilrettelegging av arbeidsplassene. Likefullt er det en vanlig innvending fra arbeidsgivere, at regelverket for støtte til tilrettelegging av arbeidsplasser er for komplisert, eller at man ikke kan sette av ressurser til å gå inn i problemstillingen.

Flere undersøkelser viser en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og sysselsetting for befolkningen generelt: Jo høyere utdanning, desto større sannsynlighet for arbeid. For funksjonshemmede er utdanningseffekten enda sterkere. Overgangen fra utdanning til arbeid er særlig vanskelig for unge funksjonshemmede. Viljen til å komme seg i arbeid, er imidlertid sterk.

Til tross for politiske målsettinger og tiltak over lang tid, er ikke situasjonen blitt bedre når det gjelder inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Data og rapporter peker mot at mer innsats må innrettes mot å fjerne barrierer. Dette gjelder både arbeidsgiveres holdninger, fysisk tilrettelegging av arbeidsplasser og fleksibilitet i arbeidstid og oppgaver.

Lovgiverne har også et ansvar for å legge til rette for funksjonshemmedes muligheter til å bevege seg. Odelstinget vedtok i forrige uke den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Den inneholder krav om tilgjengelighet til bygg og anlegg, uteområder og transportmidler.

– Den nye loven er en historisk seier både for funksjonshemmede, deres organisasjoner og for Norge som nasjon. At vi gjennom denne loven erkjenner at diskriminering av funksjonshemmede skjer, og at vi faktisk gjør noe med det har vært etterlengtet, sier generalsekretær Jarl Ovesen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) til NTB.

Loven inneholder likevel ingen bestemmelser om tidsfrist når det skal være tilgjengelighet ved eksisterende bygg, uteområder og transportmidler

Litt over 15 prosent av befolkningen i alderen 16-66 år oppga å ha en funksjonshemming i 2. kvartal 2007, definert som «fysiske eller psykiske helseproblemer av mer varig karakter som kan medføre begrensninger i det daglige liv». Det betyr at nesten 500 000 personer i den aktuelle aldersgruppa har redusert funksjonsevne.

– Av de funksjonshemmede var 45,3 prosent sysselsatte i inntektsgivende arbeid. Det tilsvarende tallet for befolkningen totalt var 74,8 prosent

– Av de som er i arbeid er det en betydelig høyere andel som jobber deltid blant de funksjonshemmede (60 prosent) mot 47 prosent av alle sysselsatte

– 17 prosent av de drøyt 270 000 ikke-sysselsatte med funksjonshemming ønsket et inntektsgivende arbeid. Men bare en firedel av disse oppfylte betingelsene for å bli regnet som arbeidsledig

– Mens arbeidsledigheten er mer enn halvert for befolkningen totalt fra 2004, er den det samme for de funksjonshemmede

– 41 prosent av arbeidsledige med nedsatt funksjonsevne er langtidsledige

Det er langt flere personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å arbeide enn de som er registrert som aktive søkere. I rapporten «Funksjonshemmede på arbeidsmarkedet» er det beregnet at den rette andel faktiske arbeidsledige var 6,6 prosent i stedet for 3,7 prosent for 2005. Disse er ikke registrert og «tilgjengelig for arbeid innen de nærmeste to uker», fordi det for noen ikke er realistisk å være tilgjengelige på så kort varsel. Andre har ikke stor nok tro på egne muligheter for sysselsetting.

Aage Gjesdahl beskrev i et debattinnlegg i LO-Aktuelt nr. 9 situasjonen slik:

«For oss med funksjonsnedsettelse er det en knallhard utfordring å få jobb om vi er aldri så kvalifisert, men den tøffeste kampen starter ofte først når vi faktisk har fått et jobbtilbud og må svare i løpet av timer eller dager. Mange av oss trenger praktisk bistand til å stå opp, og å stå opp i tide til å rekke en jobb. Vi blir tilbudt hjemmesykepleie og hjemmehjelp, men ikke til tider vi trenger det».

Gjesdahl etterlyser en lovfestet rett til Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) for alle som har et assistansebehov. BPA fjerner selvfølgelig ikke alle hindringer som samfunnet skaper, men det er redskap for å takle noen av dem, ifølge Gjesdahl.