Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Om skolen har vært et nødvendig trinn på en karrierestige innad i LO, er nok mer tvilsomt. Det er verdt å merke seg at bare tre av dagens forbundsledere har LO-skolen.

– Noen er blitt sentrale i fagbevegelsen, men på langt nær alle, sier Kjell Edvard Fixdal, mangeårig historielærer på LO-skolen.

Tusenvis av tillitsvalgte og mer eller mindre trofaste venner av LO har siden 1939 reist på riksvei 155 på vei mot Sørmarka. De første årene med buss, akkurat som jeg gjorde 31. mars i år. For så å hoppe av bussen like innenfor fylkesgrensa til Akershus og rusle innover i skauen.

Etter en sju–åtte minutters gange møter jeg en krapp høyresving. Landskapet åpner seg – og der, som et slags fag- og arbeiderbevegelsens Soria Moria Slott, ligger det som i dag heter Sørmarka kurs- og konferansesenter. En gang LO-skolen Sørmarka.

Bakom suser arbeiderbevegelsen.

Synet av disse tradisjonsrike, mursteinsrøde husene. Synet av det mosegrodde skiltet ved inngangen. Jeg er nok ikke den eneste fra arbeiderklassen som har stoppet litt opp der i svingen. Falt litt i staver. Svelget en liten klump i halsen og tenkt tanker som: Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Og hvordan ville det norske samfunnet sett ut om ikke Sørmarka fantes?

For innafor disse bygningene har de vært alle sammen. Einar Gerhardsen, Haakon Lie – ja, fordundre meg også Reidar T. Larsen, den gamle NKP- og SV-høvdingen. Og Jens Stoltenberg. Både med og uten faren sin.

29. januar 2007 hadde Det norske Arbeiderpartiet sentralstyremøte på Sørmarka. Det skulle bestemmes om den daværende LO-lederen skulle fortsette å være med. Om hun skulle lede partiets valgkomité foran det kommende landsmøte. Halvannen måned seinere var Gerd-Liv Valla ikke en gang LO-leder. 29. januar er nok siste gangen hun er observert på Sørmarka. Jeg var der samme dag. Bak alle de svarte limousinene hørte jeg det suste i de mange trekronene på Sørmarka. Resten er historie.

Borte bra, hjemme best.

På Sørmarka har mang en tillitsvalgt, og andre i fagbevegelsens tjeneste, overnattet. Kanskje lest noen sider i historiker Harald Berntsens bok ”Sørmarka”, før de la seg om kvelden. Boka kom ut til 50-årsjubileet i 1989 og skal befinne seg på hvert eneste rom.

Sørmarka og LO-skolen er ikke det samme. Forvekslingen skyldes antagelig at undervisningen på LO-skolen, helt siden starten i 1939 og fram til i dag, er blitt holdt på Sørmarka. Men Sørmarkas betydning for LO-skolen skal ikke undervurderes.

– Sørmarka er et sted fagbevegelsen eier. Det er vårt. Her skjedde en personlig identifisering. Her hadde deltakerne sitt andre hjem, sier Kjell Edvard Fixdal.

Han var historielærer på skolen fra 1973 til 1989.

Revolusjonens røst.

”LO-skolen var ’universitetet’ i arbeiderbevegelsens opplæringsvirksomhet. Vilkår for å bli tatt opp var gjennomgått sosialistisk kveldsskole eller 6 måneders studiearbeid. Alle som ble tatt opp, måtte dessuten gå gjennom forberedende korrespondanseundervisning før skolen begynte. Den ønskelige aldersrammen var 20–25 år, selv om det kunne gjøres unntak.”

Dette skriver Berntsen om starten. Han poengterer at skolen var åpen for LO, og faglige organisasjoner som LO samarbeidet med. Undervisningen skulle gi ”grundigere kunnskaper om fagorganisasjonen, dens arbeidsmåte, oppgaver og rolle i samfunnet – og om hele arbeiderbevegelsen”, foruten kunnskaper i teoretiske og praktiske fag som hadde betydning for organisasjonsarbeid.

Eller som trønderen Wormdahl, elev på det første kullet i 1939, sa det med tydelig referanse til diktet ”Revolusjonens røst” av Rudolf Nilsen: ”Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.”

Tillitsmannen.

– Hvor er Einar Gerhardsens bok ”Tillitsmannen”, tenker jeg.

Ligger den i veska? Har de den hjemme? Har de lest den?

31. mars sitter jeg i et av Sørmarkas undervisningsrom sammen med 11 engasjerte mennesker. Tilllitsvalgte fra både privat og offentlig sektor. Vi sitter i ring foran pultene. Vi skal diskutere og nærmest assosiere fritt. Vi er på LO-skolens modul Solidaritet.

Denne voldsomt engasjerte gjengen snakker ustoppelig i munnen på hverandre. Ingen rekker opp hånda. Ingen ber om ordet. Alle unntatt én tar det. I tide og utide.

Fra null til ett sekund går vi fra Beijings bilisme til problemer i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet i Trondheim.

Et knippe fagforeningsledere løser store verdensproblemer med få ord. Sånn det antagelig er blitt gjort av deres forgjengere på Sørmarka i snart 70 år.

Tillitsvalgte i LO veit ikke bare hva de mener og hva de vil. De sier det også. Rystelsene dette forårsaker i mitt universitetsutdannete hode kan antagelig avleses et godt stykke oppe på Richters skala.

”Solidaritet er å gi avkall på noe for en annens skyld,” mener sosiologen Dag Østerberg.

– Er det sånn at når enkeltindivider tar seg friheter, går det utover kollektivet, sier Arthur Danielsen, vår kursleder på LO-Skolen.

Må’kke komme her og komme her.

Hva LO-skolen skal være og ikke være, er det mange synspunkter på.

– Skolen ble startet fordi arbeiderbevegelsen begynte å bli tallrik og sterk, men manglet kunnskap. Bevegelsen trengte propagandister og aktivister med større samfunnsinnsikt. Halvard Lange, den første bestyreren på Sørmarka, hadde som mål å heve det almenne opplysningsnivået i arbeiderbevegelsen. LO-skolen skulle sikre gode klubbledere og organisasjonsfolk ute i bedriftene og fungere som rekrutteringsbase for folk som skulle inn i sentrale verv i forbundene og arbeiderbevegelsen, sier Fixdal.

I 1989 fikk Per Helge Mork hovedansvaret for LO-skolen. En skole han sjøl har gått på som tilllitsvalgt i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund (NNN). Han er ikke uenig med Fixdal og bruker betegnelsen kaderskole.

– I løpet av 1990-årene beveget skolen seg mer mot faglige mål. Man skulle kunne litt om alt. Jeg reagerte en del på betoningen av det strengt formelle. Mente at LO burde bestemme hva skolen skulle være, ikke et offentlig godkjennings- og høyskoleorgan. Ingen måtte komme og overprøve utdanningen vår, sier han.

Må gi deg ryggrad.

Statsviter Arthur Danielsen begynte i jobb på Sørmarka i 1997. Han skulle blant mye annet kjøre LO-skolen. Dette gjør han fortsatt, med AOF som arbeidsgiver. Danielsen mener skolen er med å bygge LO. Han ser også svært positivt på at LO-skolen tar inn folk fra flere forbund samtidig.

– Skolen skal være en motmakt til arbeidsgiver. Hvis vi ikke holder fast ved det, kan like gjerne BI gjøre jobben. Dette er en politisk skolering, men ikke partipolitisk. De siste årene har skolen blitt mer fagorientert. Det er ikke sikkert dette er galt, mener han.

Rolf Jensen er klinikktillitsvalgt i Fagforbundet ved Rikshospitalet. Han er nettopp blitt innehaver av LO-skole-nåla, etter å ha fulgt fire moduler. Jensen mener skolen må gi en omfattende skolering til tillitsvalgte. Dette for at de tillitsvalgte skal fungere i et arbeids- og næringsliv som utvikler seg raskt.

– Jeg må ha mer kunnskap enn mellomlederne. Derfor må LO-skolen være tung. Skolen må gi deg ryggrad. Vi må ta de viktige kampene. For LO skal være en kamporganisasjon for alle, sier han.

Jensen har også tatt toppskoleringen i Fagforbundet. Han syns de to ”skolene” utfyller hverandre veldig bra.

Fra trinn til moduler.

LO-skolen har endret seg gjennom årene. Først besto den av to trinn. Trinn 1 var seks sammenhengende uker på Sørmarka. Tre kurs i året ble det plass til. I tillegg var det ett kurs med trinn 2, på åtte uker. Så falt trinnene bort, og skolen ble komprimert til totalt åtte uker. I fjor høst ble LO-skolen gjort om til fem moduler, hvorav fire må gjennomføres før LO-skole-nåla kan deles ut.

– Søkertallet har de siste årene gått som en berg-og-dal-bane. Endringen til moduler var nødvendig. Vi har tenkt nytt og gjort faglige endringer, idet vi har fått inn temaer som klima og solidaritet, sier Danielsen.

De siste endringene har skjedd etter press fra forbundene. Det kom tydelige signaler om at noe måtte gjøres. Endringene er likevel ikke større enn at du ikke får nåla før du har gjennomført åtte ukers undervisning.

– Utfordringen nå er å sy det som i utgangspunktet er fragmentert sammen til en helhet, sier Danielsen.

Hva er det vi vil?

Fixdal stiller en del spørsmål til den nye modulbaserte LO-skolen. Blant annet tanken om at modulløsningen skal passe bedre for tillitsvalgte med småbarn.

– Da folk gikk sammen i seks uker, ble de kjente med hverandre. De skapte allianser. Sånn er det ikke i dag.

– Så du vil tilbake til det som var?

– Det har jeg ikke sagt. Men vi må stille spørsmålet om hva vi vil med skolen. Om vi skal ta hensyn til småbarnsforeldre i Vadsø. Det er bare promiller av medlemsmassen som får gå på LO-skolen. Og sånn bør det nok være. Hva har vi bruk for i fagbevegelsen? Skal LO-skolen være en individualistisk skole for den enkelte? spør Fixdal, men nekter sjøl å svare.

– Skolen skal være for alle. Uten modulløsningen ville det vært vanskelig for dagens kvinner å delta, sier Rolf Jensen.

Han skulle forresten gjerne sett flere fra LO-skolen i 1. mai-toget i Oslo. I år gikk to elever under LO-skolens fane ut fra Youngstorget.

Ingen misjonsskole.

Et ankepunkt mot LO-skolen er at den bare har fungert som en forlengelse av sosialdemokratisk tankegods. En broileranstalt for arbeiderpartifolk. Danielsen syns det er viktig at skolen ikke er noen misjonsskole, noe han heller ikke mener at den er. Den er mer et bidrag til ideologisk refleksjon.

Geir Bjørkli, forbundsleder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, forteller at da han gikk LO-skolen i 1989 forsøkte elevene å få SV-eren Hanna Kvanmo til å holde foredrag på en Sørmarka-kveld. Elevene ble kontant stoppet av Jakob Grava, som den gangen var bestyrer.

Tidligere LO-leder Tor Aspengren ønsket å luke vekk ugraset fra fagbevegelsen. Det vil si folk utenfor Arbeiderpartiet. Jakob Grava var kjent for å være hans mann på Sørmarka.

– Jeg tror ikke dette er så firkanta som folk vil ha det til. Og Grava var ikke den ugraslukeren som mange tror. Folk med ulike politiske synspunkter har sluppet til på LO-skolen, men bindingen mellom skolen og partiet var der, sier Mork.

Han er i dag partiløs, men var SV-medlem for 25 år siden.

– Jeg hadde aldri noen ubehageligheter når jeg trakk inn ikke-sosialdemokratiske foredragsholdere, som for eksempel Berge Furre, Finn Gustavsen og NKP-eren Regi Enerstvedt, fortsetter Fixdal.

Også for marxister.

Birger Breivik, en av LO-skolens bestyrere, har ifølge Berntsen sagt følgende: ”Skolen er ingen kaninanstalt for politiske medløpere i Det norske Arbeiderparti, for å bruke Dagbladets ord. Vår linje er å trekke hit folk som står for et ganske annet samfunnssyn enn arbeiderbevegelsens, for på denne måten å få prøvet våre egne synspunkter. Det er ingen styrke i å kapsle seg inne med mennesker som har samme grunnsyn. Ved en skole som denne ville det være galt. I tillitsmannens hverdag møter han det motsatte av arbeiderbevegelsens synspunkter.”

Enkelte vil hevde at den sosialdemokratiske bevegelsen har et mer angstfullt forhold til politiske partier til venstre for seg, enn til høyre. Da Tron Øgrim, den gamle avdøde AKP-er og NNN-tillitsvalgt, søkte om opptak på LO-skolen, ble det tilløp til diskusjoner om dette gikk an. Etter noe om og men, deltok Øgrim. Og fullførte med stil.

Betydningen.

I tidsrommet 1973–75 spurte Fixdal noen av elevene om hvilken betydning, eller eventuelt belastning, LO-skolen hadde for dem i tida etterpå. Ifølge Berntsens bok var svarene mange og varierte. Økte kunnskaper, voksende sjøltillit og mer interesse for tillitsvalgtarbeidet er svar som går igjen.

Ett av svarene på belastning var ”– på klubbplanet, en er blitt ’pamp’ for en del opposisjonelle!” Mens en annen svarte: ”Jeg fikk god trening i å diskutere med andre. Måtte lære meg å stå på mine standpunkter. Fikk trening i å bruke talerstolen. Fikk føle samhold og solidaritet med andre.”

Dagens elev Rolf Jensen hadde høye forventninger, og har fått dem innfridd. LO-skolen er det han savnet.

– Den tar opp det politiske. Vi lærer hvor vi kommer fra og hvor vi skal, av de beste lærerkreftene fagbevegelsen kan hoste opp, forteller Jensen.

Han har ambisjoner om å få seg jobb i fagbevegelsen.

– Skal vi kjempe mot forskjellsnorge, må fagbevegelsen være tydelig. Jeg føler meg komfortabel i LO så lenge LO er politisk tydelig. Da er det også mulig å forandre ting, sier han.

Riksveien sørover.

Historiker Harald Berntsen avslutter Sørmarka-boka si sånn:

”Det er selvfølgelig umulig nøyaktig å vurdere betydningen av at et stort antall tillitsvalgte i tiår etter tiår har kommet sammen på Sørmarka og fått en felles toppskolering som de har tatt med seg hjem igjen til sine respektive miljøer. Men at betydningen har vært enorm, er hevet over tvil. LO-skolen og hele miljøet på Sørmarka har skapt en enhet og et samhold i arbeiderbevegelsen som ellers ikke ville vært der. Den har bidratt til å danne kulturelle strømninger med varig virkning rundt omkring.”

All right, dette var i 1989 – men kanskje kan det være nyttig å ta riksvei 155 sørover også i framtida.