TORGNY HASÅS

torgny@lomedia.no

«Jeg er så lei LOs fjaseretorikk», sa arbeidsminister Robert Eriksson under en debatt med blant annet LO-leder Gerd Kristiansen under Arendalsuka.

I Arendal kino et par timer tidligere og 300 meter unna, gikk Venstres Sveinung Rotevatn til angrep på LOs førstesekretær Peggy Hessen Følsvik. Følsvik sa at regjeringas forslag til endringer i arbeidsmiljøloven ville gi arbeidsgivere rett til å «skalte og valte» med de ansatte. Rotevatn mente at det ikke gikk an å karakterisere forslaget sånn, og angrep LO for retorikken.

NHO-direktør Kristin Skogen Lund, var også i Arendal. Til LO-Aktuelt sa hun at hun strever med å skjønne hvorfor LO bruker så dramatiske ord om forslagene fra arbeidsministeren.

Det som er felles med de tre reaksjonene, er at de dreier seg om LOs retorikk.

I fjorårets valgkamp var Høyres og Fremskrittspartiets hovedstrategi at de vil fortsette hovedlinjene i norsk arbeidslivspolitikk. Det ville knapt være mulig for arbeidstakerne å merke forskjell, hevdet de.

Eriksson, Rotevatn og Skogen Lund fortsetter denne retoriske kampen.

Når fagbevegelsen skaller en spade en spade, mener de at argumentasjonen «er ute av alle proporsjoner».

Kampen om retorikken er en kamp om politikken.

Ved å stemple motstanderens ordbruk som usaklig, ute av proporsjoner og så videre, prøver høyresida å frata fagbevegelsens argumenter, kraft.

Alle som har fulgt utviklinga i arbeidslivet og den politiske kampen om arbeidsmiljøloven de siste tiårene vet at det ikke er noen ting som trigger fagbevegelsen slik som angrep på arbeidsmiljøloven generelt og paragrafen om midlertidige ansettelser spesielt.

På mange måter var det kampen om midlertidige ansettelser under Bondevik II-regjeringa, som fikk fagbevegelsen til slutte mannjevnt opp om det rødgrønne prosjektet i 2005.

Midlertidige arbeidsforhold er med på å underminere hele grunnlaget for fagbevegelsen, ordna forhold i arbeidslivet og dermed på lang sikt den norske modellen. Derfor er det grunn for fagbevegelsen å protestere. Derfor er det grunn til å rope høyt.

Om Eriksson, Rotevatn og Skogen Lund faktisk skjønner disse konsekvensene av forslagene er uklart. Men de har åpenbart andre politiske mål enn det fagbevegelsen har, og derfor går de løs på LOs retorikk.

Det er forskjell på å ha rett og få rett. I øyeblikket kan det virke som om høyresida er i ferd med å vinne retorikkampen om endringene i arbeidsmiljøloven.

Det er ikke nok å ha saklig rett. Hvis høyresida klarer å stemple LO som en useriøs organisasjon som overreagerer på bagateller, kan det også bli vanskeligere å mobilisere medlemmene mot forslagene fra regjeringa som på sikt vil undergrave den norske modellen og svekke norsk konkurransekraft.