JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Dialogens mester

Ingrid Bjørnov har ikke hjerte til å melde seg ut av Musikernes Fellesorganisasjon. Til dét er musikernes lønns- og arbeidsforhold fortsatt for dårlig.

linesch@lo-media.no

– Fantastisk. Det gikk veldig bra. De var jo helt med! Jeg traff, heldigvis.

Fulltrefferne har det vært mange av de siste årene for den allsidige musikeren og artisten Ingrid Bjørnov. Hun underholdt deltakerne på festen på LO-kongressen nylig. Hun liker slike «eventer».

– Det er «bare» en sak mellom de i salen og deg. Ingen anmeldere. Ingenting skal offentliggjøres, hvis ingen legger det ut på nettet da – noe de ikke har lov til! Du kan gå litt lenger, være mer intern og sær.

Tidvis gjør Bjørnov mange eventer. Og til hver jobb forbereder hun seg mye. Hun liker detaljer. En kombinasjon av yrkesstolthet og høye ambisjoner på egne vegne gjør at hun gjerne gyver løs på alt fra oppdragsgiverens historie til ferske årsrapporter i forkant av en slik jobb.

– Jeg går til tider alt for langt i forberedelsene. Av og til tenker jeg: Helvete heller, de skal jo bare ha litt underholdning. Jeg må ikke være verdensmester i LO-kongress for å gi dem det.

Bjørnov har underholdt den norske befolkning i tre tiår. Som 16-åring ble hun popstjerne. I en litt tilbaketrukket rolle bak tangentene slo hun igjennom i duoen Dollie sammen med Benedicte Adrian. Platedebuten «Første akt» i 1980 solgte godt. Dollie fikk Spellemannspris og kjendisstatus. Det ble flere plater, deltakelser i Grand Prix og musikaler. Og rockeoperaen Which Witch. Den tok duoen med seg til West End i London i 1992. Det gikk dårlig. Etter 76 forestillinger var det slutt. Bjørnov, som var dirigent og musikalsk ansvarlig, ble sittende igjen med milliongjeld. Først mange år og flere rettssaker senere var hun kvitt gjelden og ferdig med saken.

Det var da hun skulle til London at hun meldte seg inn i Musikernes Fellesorganisasjon, MFO. Medlemskapet var en snarvei videre inn i MU (Musicians Union), et nødvendig medlemskap for dirigenter på scenene i London. Hun har beholdt medlemskapet i MFO, selv om hun jobber mindre som musiker nå enn den gangen. Bjørnov har ikke hjerte til å melde seg ut.

– Jeg har beholdt medlemskapet mitt i solidaritet med musikerne. Situasjonen når det gjelder lønn og andre arbeidsvilkår er ikke gode for mange musikere, mener Bjørnov.

Kapellmester, musikalsk ansvarlig, konferansier, tekstforfatter, programleder på TV – arbeidsoppdragene er mange. Bjørnov har aldri hatt en fast jobb. Det nærmeste og lengste kontraktsforholdet hun kan vise til er med NRK og deltakelsen i radioprogrammet Herreavdelingen. Der har hun vært å høre siden 1998.

Bjørnov har alltid vært frilanser med enkeltmannsforetak, men nylig etablerte hun motvillig eget AS. Hun fikk for første gang fast ansettelse. I eget selskap. Hun mener utøvere innen kultur har gode muligheter for å få råd og veiledning til hvordan opptre korrekt som næringsdrivende. Utfordringen er å gjøre noe med det.

– Det tar litt tid før du bryr deg om pensjonspoeng, for å si det sånn.

Som tekstforfatter og komponist er hun opptatt av opphavsrett.

– Den personlige opphavsretten står fortsatt sterkt, mener hun. Spesielt den teknologiske utviklingen innebærer utfordringer. For veien fra scenen til sofaen i stua er ikke lenger så lang. Lyd og bildefiler havner stadig vekk i diverse kanaler uten at opphavsmenn- og kvinner får betalt.

– Som ung og sulten på suksess er det likevel viktig å passe på rettighetene sine, advarer Bjørnov.

Hun ble født i 1963 på Oppsal på Oslos østkant. Begge foreldrene og besteforeldrene var lærere. Hun er overbevist om at også hun ville blitt lærer hvis ikke musikken hadde fanget henne.

– Det bor så mye lærer i meg at du aner ikke. Jeg lyser jo lærer. Bortsett fra skotøyet.

Denne dagen stiller hun i tresko. Litt læreraktig? Jo da, men i sølv?

Som femåring begynte Bjørnov å ta pianotimer. Hun gikk også i musikalsk barnehage og sang i pikekor. Kordirigenten og pianolærere så talentet og dro henne videre.

– I vår sosialdemokratiske verden har det vært viktigere å få med alle enn å gi noen litt ekstra. Det må være lov å være flink i noe, om det er idrett, musikk eller på skolen, mener Bjørnov. Hun mener kulturskolene har en sentral rolle i å se talenter og eventuelt vise dem veien videre. Bjørnov har imidlertid liten sans for tv-program som Norske talenter. Og enda mer anstrengt er forholdet til programmer som lager underholdning av unge jenters dårlige selvbilder. Det gjør Bjørnov forbannet. – Det er syk underholdning!

Hun savner flere protesterende mot dagens bilde av at en vellykket tenåringsjente er synonym med å være tynn, vakker, velkledd – koste hva det koste vil.

– Hvem er motvekt i Hannah Montana-land, spør hun.

Bjørnov vokste opp i en tid da noen fortsatte brente bh-er og kvinner kjempet for likestiling. Men det er fortsatt en vei å gå, mener hun.

– Jeg ser ikke lyst på dagens utvikling når det gjelder damer i popmusikkens tjeneste. Det er en sykdom blant kvinnelige artister at de på død og liv skal få tiden til å stå stille.

Hun er usminket der hun sitter på kafeen. Det er først når fotografen overtar at hun «kler» ansiktet litt. Hun har balanse i livet, også på scenen.

– Jeg må ikke igjennom en stor forvandling hver gang jeg går på scenen. Jeg er på samme sted i livet som på scenen.

Hun fronter gjerne det å være kvinnelig musiker. Ikke alle kvinner må være sangere.

– Men hvor lenge skal vi måtte vente på kvinnelige trommeslagere, spør hun.

Med «Eskorteservice for hverdagsmennesker » i 2001 slo Bjørnov igjennom som soloartist og underholder.

– Det var fryktelig å ha stafettpinnen alene hele tiden. Å holde ordet i hvert sekund i en og en halv time er en utfordring. Låtene blir faktisk hvileskjær.

De siste årene har hun turnert med sitt tredje soloshow «Til Elise?». Det hadde premiere i september 2007 og ble siste gang sett av publikum i Arendal 28. mars i år. Da hadde det blitt 220 forestillinger.

– Det handler om disiplin. Jeg kan bli lei, utslitt og så videre, men publikum som sitter i salen har betalt for å høre på meg. Ja, selv ikke finanskrisen la demper på billettsalget. Som artist må jeg bare gi alt.

Vår og sommer er tid for strøjobber.

– Nå skal jeg leve litt farlig, sier hun med et smil og vel vitende om at hun også har økonomi til å gå inn i en skriveperiode. Det er en luksus ikke mange frilansere kan unne seg.

– Mange jobber som svin for å få årsinntekter som er sånn noenlunde.

Bjørnov er glad i å jobbe og hun jobber mye i et yrke som ikke er helt A4.

– Men så er det lite som kan slå effekten av høy lønn og daglig applaus. Jeg får uttelling på kreativitet og ego som hører med til de sjeldne. Men jeg skulle gjerne gjort jobben mellom klokka 9 og 16, jeg. I mange år forsøkte jeg å alminneliggjøre arbeidssituasjonen min. Men jeg har gitt litt opp, for det er jo litt ekstremt.

Denne kvelden skal hun på radio klokka 22. To dager senere skal hun fremføre en ny sang. Den har hun ikke skrevet. Men sangen er kontraktfestet, så sang blir det.

– Frykten er stor for ikke klare å ta vare på ideer når de kommer til meg. Derfor går jeg alltid rundt med gule lapper og noe å skrive med. Jeg har respekt for at ideer og kreativitet ikke kommer på kommando. Jeg må leve et liv for å ha noe å skrive om.

LO-Aktuelt nr. 11/2009

Annonse

Flere saker

Annonse