Anders Hauge-Eltvik

anders.hauge-eltvik@lomedia.no

– Vi må kanskje ikke velge mellom et åpent og sårbart samfunn på den ene siden eller et sikkert og lukket samfunn på den andre siden, sier forskeren og daglig leder ved Fredsforskningsinstituttet.

I sin innledning på Kartellkonferansen advarer han mot en utvikling etter terrorangrepet som ligner USAs respons på terroren 11. september.

Valg

– Jeg er litt redd for at tanken om at det er en motsetning mellom å tørre å være et åpent samfunn, og å sikre seg mot terror. Man kan bygge en festning som er sikker, men det vil begrense den politiske debatten og ytringsfriheten. Det skaper igjen et samfunn som ikke er attraktivt å leve i. Man kan også bygge et samfunn som er åpent og sårbart, der man må tørre å være usikker. Men jeg tror det er en tredje vei, som kamufleres av spenningen mellom åpenhet og sikkerhet, sier han.

Det er denne veien som heter samfunnssikkerhet.

– Essensen i samfunnssikkerhet er at et samfunn basert på tillit, åpenhet, solidaritet, samhandling og åpen politisk debatt definerer et samfunn som er tryggere enn et samfunn som vil sikre seg selv med maksimale fysiske kontrolltiltak. Om det er slik, er det kanskje ikke så sikkert at vi står i et dilemma, sier han.

Harpviken har blitt overrasket over kommentarer om at de privatpersonene som reddet barn og ungdom på svøm fra Utøya «selvfølgelig» var der før hjelpemannskapene.

– For meg som har jobbet i mange krigssoner, vet jeg at det aldri er de profesjonelle som er der først. At campinggjestene var først, ble brukt som en indikasjon på at det profesjonelle apparatet hadde svikta. For meg er det en indikasjon på at vanlige norske menn og kvinner gjorde det vi ville de skulle gjøre ansikt til ansikt med krisa. Det bygger opp om tanken om at sikkerheten må være ivaretatt av hele samfunnet, ikke bare i en profesjonalisert kapasitet, sier han.

Respons

Måten det norske samfunnet har reagert på terroren har i hovedsak vært god, slik Harpviken ser det. Likevel maner han til å lære av de mindre sympatiske reaksjonene som kom, de som umiddelbart utpekte islamister som gjerningsmennene, og rettet sinnet mot norske muslimer.

– Vi bør også huske den umiddelbare reaksjonen ettermiddagen 22. juli. Det var ikke alle som opplevde solidariteten denne dagen, mange var redde. Først og fremst har Norge hatt en veldig god respons. Det er ikke åpenbart at reaksjonen ville blitt den samme om det hadde vært et islamistisk angrep. Ville vi da besvart vold med vold, spør Harpviken, og legger til at vi bør lære av de mindre hyggelige innslagene vi så.

Vanskelig ytringsfrihet

Debatten om ytringsfrihet i etterkant av terrorangrepet, er den Harpviken kanskje synes er vanskeligst.

– Hvor mye ytringsfrihet skal man tåle? Skal man i det hele tatt begrense den? Mange mener man ikke skal det overhodet. Kanskje ligger det aller beste vernet ikke ligger i å begrense ytringsfrihet, men å fostre toleranse, sier Harpviken.

Forskeren diskuterte sammenhengen mellom de som argumenterer på samme vis som Behring Breivik, men som samtidig tar avstand fra voldshandlinger.

– Det ubekvemme spørsmålet er: Om de delene av norsk eller europeisk politikk som stiller grunnleggende spørsmål med innvandring og det multikulturelle samfunnet, uten på noen måte å ta til orde for vold eller reduksjon av innvandrerbefolkningen man har i dag, også er et politisk uttrykk som må stilles til ansvar for de høyreekstreme handlingene? Det er det brutale pragmatiske spørsmålet, sier han.