Sisel Hjelme

«Her er Kristian. Han skal dere ha.» Slik ble Kristian Tangen introdusert på sin første arbeidsdag som omsorgsarbeiderlærling i hjemmetjenesten i Trondheim.

Forvirringen var total.

– På sykehjemmet trodde de jeg skulle være en uke på utplassering, men jeg skulle jo være der i to år, sier Kristian Tangen.

Øyeblikkets frustrasjon på vaktrommet tente engasjementet. Noe måtte gjøres – og startskuddet gikk for en lynkarriere som tillitsvalgt.

– En ung spjæling med engasjement blir fort henta inn, sier han selv. Karrieren nådde et foreløpig toppunkt da Tangen ble valgt inn i LO-ledelsen på kongressen i mai. Mange mener at klæbyggen er eslet til enda større oppgaver og med tid og stunder kan gå helt til topps på Youngstorget.

SELV OM LÆRETIDA i omsorgs­arbeiderfaget på mange måter var en skole i hvordan arbeidslivet ikke bør være, var ikke alt like ille. På enkelte områder pekte ungguttens læringskurve rett til himmels allerede på første hjemmebesøk.

– Nå er jeg akkurat ferdig med å dusje henne, så nå kan du rulle opp håret, sa min kollega. Da var det bare å gå i gang, ler Kristian Tangen.

Så smiler han det skjeve smilet som fikk aldrende trondheimsdamers ­hjerter til å smelte.

– En del var nok litt skeptiske da det kom en ung gutt, og noen ganger måtte jeg bruke ekstra tid på å bygge tillit. Men det var ofte de mest skeptiske jeg fikk et nærest forhold til etter hvert, sier Kristian Tangen.

Etter sju år i hjemmetjenesten la han hårrullene i skuffen for å bli tillits­valgt på heltid.

KRISTIAN TANGEN regnes som en av arkitektene bak Fagforbundets Ungdom, og han ledet organisasjonen som i dag teller 28.000 medlemmer. Selv er han tilbakeholden med å snakke i store bokstaver om egne meritter.

– Det er mange tilfeldigheter som har ført meg dit jeg er i dag. Jeg hadde rett kjønn og rett alder og ble dermed lett synlig – og jeg har også vært i posisjoner der jeg har blitt sett.

– Medlemsøkningen alene sier ikke nok om hvor vellykket Fagforbundets ungdomssatsing har vært. Vi må gå i dybden og finne ut mer om hva som er potensialet i denne gruppa.

I tillegg til rekrutteringen må vi også bygge opp ungdomstillitsvalgte som så kan lykkes med å etablere seg i andre posisjoner i organisasjonen.

– Du er vel selv et eksempel på det at man har lykkes?

– Ja, slik sett viser vel valget av meg at vi har gjort noe riktig.

DA LO-KONGRESSEN i mai klappet Kristian Tangen inn i LOs øverste ledelse, var det mange som hvisket i krokene om at prosessen fram mot valget ikke hadde gått riktig for seg. Klassekampen karakteriserte spillet i kulissene som «rått og brutalt». Men det må sies i klartekst: Ingen mener det var Kristian Tangens skyld.

Selv har han heller ikke hørt noen kritiske kommentarer.

– Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. At det skal ha foregått et uredelig spill, kjenner jeg ikke til.

– Når fikk du selv vite at du var påtenkt en posisjon i LO-ledelsen?

– Jeg visste det ikke før det sto på nettet. Og det var godt – da rakk jeg ikke å få skjelven for hvilke oppgaver jeg hadde i vente.

– Men nå er jeg der, og da er det bare å brette opp ermene. Det er mye jeg må lese meg opp på for å kunne gjøre en ordentlig jobb. Det er nå en måned siden valget, og det er stadig nye bunker jeg må jobbe meg gjennom. Men dermed behøver jeg i hvert fall ikke lure på hva jeg skal bruke tida til på toget og flybussen.

TRØNDEREN var sjeleglad for å legge pendlertilværelsen bak seg da han etter seks år i Oslo begynte som distriktssekretær i LO Sør-Trøndelag for et drøyt år siden. Nå kunne han igjen nyte hverdagen som heltrønder i huset på Persaunet.

Etter vårens LO-valg ble trønderlivet snudd på hodet nok en gang. Nå tilbringes ukedagene i samboer Eva Kristin Hansens stortingsleilighet bak Slottet i Oslo. Men så snart det tikker mot helg, settes kursen mot nord.

– Hva er det som trekker i Trondheim?

– Det er rett og slett godt å komme hjem. Gå ut i hagen, finne noe småtteri å fikle med, grille på plattingen, gå barføtt på plenen, rusle ned til Solsiden og møte venner, sier Kristian Tangen en anelse drømmende. Så tar han seg i det:

– Jeg er stygt redd for at det ikke blir så mange slike kvelder framover.

Men akkurat i dag skal han klare å knipe seg litt fri, og prioriteringen er klar:

– I kveld skal jeg fiske i Nidelva, sier han og kaster et lengselsfullt blikk mot den stille og vakre som slynger seg gjennom trønderhovedstaden.

En tur med fiskestanga er ikke et «frikvarter med gutta», men en lidenskap Kristian Tangen deler med samboer Eva. På elvebredden hersker likevel mer tradisjonelle kjønnsroller enn på hjemmebane, røper han:

– Å træ marken på kroken – det må jeg gjøre.

TO GANGER I ÅRET er det imidlertid bare gutta som gjelder. Kameratgjengen fra Klæbu møtes hver eneste jul og hver eneste sommer til henholdsvis pinnekjøttmiddag og hyttetur uten følge.

Sikre kilder røper at organisasjonsmannen Kristian Tangen har vært drivkraften som har sørget for å samle og organisere guttegjengen som ellers i året er spredt over hele landet. Noe av hemmeligheten ligger sannsynligvis i et sinnrikt og omfattende regelverk med klare føringer for alt fra timing av familieforøkelser til tykkelse på toalettpapiret.

MEN SELV OM Kristian Tangen tar seg tid til tull og tøys med trøndergutta, er han først og fremst et seriøst menneske med et utilslørt engasjement mot det som er urett i verden. Et engasjement som blant annet har fått et rødt lys til å blinke for israelske myndigheter, og også fikk Vest-Saharas opprørspoliti til å kaste ham ut av landet.

– Ting skal være rettferdig, og det må kjempes, sier Kristian Tangen.

I OPPVEKSTEN var det imidlertid ikke på den politiske arena Kristian Tangen valgte å kjempe – til tross for at røttene var solid forankret i arbeiderbevegelsen gjennom flere generasjoner.

I Klæbu var det på brytematta kampene stod, og her gikk det til gjengjeld hardt for seg:

– I bryteklubben var det ingen andre i min vektklasse. Enten så måtte jeg bryte mot de som var mye lettere enn meg, og da vant jeg alltid. Ellers brøt jeg mot de som var tyngre og fikk juling.

– Men vi hadde mye moro med brytinga. Vi kjørte med minibuss til brytestevner i hele Norge. Det var å kjøre til Møre, få juling, og så kjøre hjem igjen.

– Det lengste jeg kom var en andreplass i kretsmesterskapet. Helt til topps kom jeg aldri.

Jeg har fått mye juling. Men herregud. Jeg har banka mange også.

– Hva drømte du om å bruke livet ditt på den gangen?

– Jeg hadde ingen spesielle drømmer. Det var veldig der og da – og slik er det på mange måter fortsatt. Jeg har lite ambisjoner på egne vegne.