Ingvil Bryn Rambøl

DET SKJER NOE med språket til Roy Jacobsen når han nærmer seg Sinsenkrysset. Innen han går ut av bilen ved Bjerkebanen skal han kjøpe «passtiller» med trykk på første stavelse og gå en tur innom «dassen». Forfatteren som bor i villa på Nordstrand og har høstet sesongens beste anmeldelser, er fortsatt hundre prosent Årvollgutt. Visst har han lært seg å snakke et nøytralt Oslomål som passer i fjernsynsintervjuer og i debatter på Litteraturhuset. Men når han er hjemme – og Årvoll er fortsatt hjemme selv om han ikke har bodd her på mangeogtretti år – snakker han slik østkantunger gjorde på seksti­tallet.

Han er her med jevne mellomrom nå, og treffer gamle kamerater fra Traverveien. Han begynner å bli vant til å se igjen blokkene, gatene og gresslettene, og kjenne på minnene de vekker. Det virker ikke fullt så sterkt lenger som det gjorde den gangen tidlig på nittitallet, da han kom tilbake for første gang etter 15–20 år. Det var like etter at Seierherrene hadde kommet ut, og en journalist tok ham med til den gamle folkeskolen for å intervjue ham der.

– Det var veldig vemodig. Jeg følte at jeg fikk hele barndommen midt i trynet. Alle opplevelsene, alle mulighetene som har gått tapt og alle folka som har blitt borte. Her har tida liksom stått helt stille, mens jeg har forandret meg. Eller kanskje har jeg ikke det?

ROY JACOBSEN trodde han var ferdig med barndommen. I andre del av Seierherrene hadde han skrevet seg gjennom tiåret da «menn ble gutter og husmødre ble kvinner». Han skulle ikke skrive flere oppvekstromaner fra Årvoll på sekstitallet, trodde han. Men så dukket Finn opp, atten år senere. Finn som bodde sammen med moren sin i blokka ved siden av Roger’n og brødrene hans i Seierherrene.

– Vidunderbarn er ikke noen fortsettelse av Seierherrene, det er en bi-historie. Jeg har hatt denne fortellingen innabords i årevis. Så dukket det plutselig opp en stemme inne i hodet mitt som gjorde at jeg kunne skrive den ned, forklarer Roy Jacobsen.

Det var ikke gitt at det skulle bli denne historien som kom ut på Cappelen i høst. Inne i hodet til Roy Jacobsen er det mange ideer som aldri blir noe av. Mange historier fra gata der han bodde som ikke blir fortalt. Men den om Finn og moren hans, som må ta seg av en halvsøster som snur opp ned på hele livet deres, kom altså opp og fram og ble til Vidunderbarn.

– Jeg vet aldri på forhånd hvordan boka jeg skriver kommer til å bli. Jeg begynner å skrive, og først etter noen sider ser jeg hvor det bærer hen. Da oppdager jeg at jeg har en masse passiv kunnskap. Jeg kan for eksempel huske nøyaktig hvordan det høres ut når myntene treffer søla når man kaster på stikka i regnvær.

TILVÆRELSENS TILFELDIGHETER har gitt Roy Jacobsen kunnskaper om mer enn drabantbylivet i hovedstaden. Da han forlot Blindern etter et års tid, fordi han fant ut at livet foregikk et annet sted, traff han sin mors kusines mann på morens hjemsted, Dønna. Han var på jakt etter mannskap til hvalfangstskuta si. «Du ska’ no bærre va mæ, Roy. Det blir arti’ førr deg, din byjævel,» sa han. Og Roy ble med og drev vågehvalfangst på Trænabanken og i Vestfjorden. Han var fire vintre på Lofotfiske, og bodde på bestefarens gamle småbruk på Dønna noen år. Han kan bygge hus, sette opp ei hesje og slå med ljå. Derfor kan han skrive kav nordlending og fortelle om fiske og gårdsdrift uten å drive research og slå opp i ordbøker.

Han kjenner arbeiderbevegelsen også. Faren var aktiv i fagforeningen, som alle de andre fedrene i gata var på den tiden. Men det var ingen enig og tro menighet, ifølge Jacobsen.

– Jeg husker hvordan han kom hjem fra møter i fagforeningen og sverget på at han aldri mer skulle stemme på Arbeiderpartiet – de pampene! Men så ble det valg og han gikk og leverte den samme stemmeseddelen som alltid.

DET VAR KANSKJE på grunn av denne rørende uenigheten han hadde vokst opp med at den unge Roy aldri fant seg til rette i studiesirklene på venstresiden.

– Jeg ble mildt sagt overrasket da jeg fant ut at de som skulle lede oss gjennom revolusjonen, kom fra Frogner og sånne rare steder. Når du kommer fra Årvoll og har en far som kjører gravemaskin, er det litt vanskelig å sitte og høre på en kar fra advokatfamilie fortelle om hvor synd det er på arbeiderklassen. Jeg kjøpte ikke klasseanalysene deres, jeg var opptatt av demokrati og fri vilje, sier Roy Jacobsen, som ble kastet ut av to studie­sirkler fordi han mente «feil» ting.

NÅ STÅR ROY JACOBSEN med begge beina solid plantet midt i Arbeiderpartiet. Han er ikke så opptatt av å holde sitt valg hemmelig, og har skrevet opprop både for EU og mot Frp. Men når han blir beskrevet som en slags sosialdemokratiets sagaskriver, da blir han litt oppgitt.

– Seierherrene og Vidunderbarn beskriver en tidsånd, men er ikke noen hyllest til sosialdemokratiet. Det jeg skriver om det politiske systemet, er langt fra panegyrisk. Når Roger’n og brødrene hans oppdager at sommerløpet går på idealtid, for eksempel, blir de jo helt knust.

SELV OM VELFERDSSTATEN som vokste fram etter krigen, ga Roy Jacobsens karakterer bedre boliger og morsommere ferier, skapte den også mange problemer.

– Jeg vet ikke om vi skal se på det med takk eller frustrasjon at myndighetene bygde disse drabantbyene, for eksempel. Det var et risikofylt, sosialt eksperiment. Det ble ikke laget noen konsekvensanalyser, akkurat. Ingen av dem som flyttet inn, hørte hjemme her. I blokka mi var det folk fra Romsdalen og Nord-Norge og Hvalerøyene. De hadde revet opp røttene sine og plantet dem her. Det var nytt for alle. Alle var like rotløse, og ingen kunne lære barna sine hvordan de skulle oppføre seg i dette miljøet. Vi måtte lage vår egen kultur ute i gata. Det er ikke for ingenting at folk sa «tenk at det ble folk av dem også».

Roy Jacobsen ble det mer enn folk av. Han har fullført sin klassereise og føler seg like mye hjemme blant høy som lav. Gravemaskinfører-Jacobsen kunne ikke ringe statsministeren når han var misfornøyd med styre og stell. Det kan forfatter-Jacobsen. Han er på fornavn med både Jens og Jonas og serveringsdamen på restaurant Panda’n på Bjerke. Det gikk godt med Roy Jacobsen. Men han husker mange som det ikke gikk så bra med.

– Jeg tenker mye på det om dagen. At det er litt for mange av dem jeg vokste opp med som det ikke har gått bra med, sier Roy Jacobsen og blir fjern i blikket. Kanskje det er en av disse stemmene som skal få slippe til neste gang Roy Jacobsen setter seg ned for å skrive en roman.