Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Her møtes ung som gammel, medlemmer av både Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) og av Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY).

Og ikke minst: Her møtes høy og lav idet både fengselsledere og ekstrabetjenter er med.

For å vri litt på slagordet til landets største politiske parti: Alle er med.

Asle Aase, leder av Fengsels- og friomsorgens Idrettsforbund, rusler mot bane 2 på Lillestrøm Idrettspark. Han skal spille for Skien Old Boys. Sjuerfotball.

– Hva er målsetningen?

– Å komme til banketten i morra kveld, svarer han kjapt.

Deltakende observasjon.

Jeg spilte min siste fotballkamp for om lag 40 år siden. På Strømmen stadioen, bare noen kilometer unna.

Nå er jeg invitert med på Skiens Old Boys-lag. Ikke for å forsterke laget, men mest for å gjøre noe Magasinet Aktuell aldri har gjort før, å skrive om mesterskapet fra innsiden – som deltaker.

Det er likevel med en viss stolthet jeg møter gutta fra Ibsens fødeby en tidlig fredags morra sånn like før ni.

Første kamp starter ni femten, mot rødkledde Ullersmo som visstnok skulle være gode. Det viste seg å stemme, men til finalen kom de ikke.

– Vi skal bare ha det moro, er velkomstordene skienskeeper Bent Halvorsen gir meg.

Tap

Det begynner kjempebra. Jeg står på sidelinja og ser et langskudd som ullersmokeeperen burde tatt, fyke inn i nota.

1-0.

Helt på tampen av omgangen utlikner Ullersmo.

Omtrent midtveis debuterer jeg som kriminalomsorgsfotballspiller, får raskt høy puls og trøbbel med både plasseringen og markeringen av motstander.

I sjuerfotball fins det ikke offsideregler, så her blir det mye bakrom å forholde seg til. Fotball dreier seg jo ikke bare om å ha det i beina, du må kunne bruke hue også.

Jeg som trodde fysikken skulle bli hovedproblemet, tenker jeg. For kriminalomsorgsgutta ser jo så svære ut, særlig med uniform i smale korridorer, mens vi journalister jo som regel bare er store i kjeften.

Så klarer jeg ikke en gang å markere ut min mann, tenker jeg.

Ullersmo skårer to kjappe før vi reduserer til 2-3. Og taper kampen.

Ikke en gang storspill av keeper-Bent og innhopp av forbundssekretæren i NFF, Asle Aase, hjelper.

Og på en bane lengst borte fra jernbaneskinnene, som nesten har meldt overgang til Fetsund, i skyggen av hele arrangementet som Oslo fengsels bedriftsidrettslag tar seg suverent av, trener Tippeligalaget til LSK før helgas kamp mot Odd, Skien.

Jaggu taper ikke Skien 2-3 der også.

Nabo-oppgjøret.

Neste kamp går mot Hamar, laget med de rosa draktene.

Vi åpner igjen best og får 1-0, 2-0 og 3-0. De to siste ved lagets spiss og storskårer Anders Kjendalen.

Deretter utligner hedemarkens bestefedre to ganger, og det begynner å se litt skummelt ut.

Skien banker imidlertid inn to til, den siste ved Aase. 5-2 og stor glede.

Men hvordan skal vi i neste kamp slå Larvik, en fryktet motstander?

– Skal vi slå dem, må vi ta’rem på innsats, sier Bent, og forteller at de har et par, tre gode spellære som må passes ekstras godt på.

Sola varmer, og de to minibussene fra Trondheim er endelig på plass. Mens skiensgutta mimrer litt om da de ble mestere i herreklassen for noen år siden.

Det trenger de foran nabo-oppgjøret mot Larvik, det nærmeste disse gutta kommer en hatkamp i mesterskapet.

– Bare vi slår Larvik, kan resten værra det samma, sier Bent. Resten av laget nikker bekreftende.

Larvik ble mestere i Old Boys-klassen i fjor. Laget i år er en blanding av spillere fra flere fengsler i Vestfold. Roar Stensnes kommer fra Bastøy og Region sør og Trond Sørensen fra Berg fengsel, men begge spiller i år for Larvik.

Anders skårer et tidlig mål for oss, vi kjemper som besatte, markeringene sitter overraskende bra, vi nekter dem konsekvent bakrom og i vår beste kamp vinner vi 1-0 over erkerivalen.

Bakke.

Praten går innad i laget. Kanskje er en semifinale mulig, mener noen. Ett poeng mot Ringerike, gruppespillets siste motstander, så er kvarten klar.

Men sånn går det ikke. Ringerike er best i det meste. For sjøl om vi har en veldig god keeper i Bent, så stiller Ringerike med Morten Bakke i mål.

Bakke har spilt i Tippeligaen både for Vålerenga og Molde.

Bare de bestemte bevegelsene og de store keeperhanskene hans kan skremme faen på flatmark. Og så skriker han myndig ut sine kommandoer på en sånn måte at du helst holder deg litt unna.

Det blir jo ikke så mange mål av sånt, og Ringerike vinner fortjent 2-0.

Lite spilletid.

Dermed er første dag av kriminalomsorgens fotball-NM over, og jeg har fått omtrent like mye spilletid som Simen Brenne og Frode Kippe pleier å få på landslaget – det vil si ganske få minutter.

Men likevel har jeg spilt mer enn nok, sier kroppen min etter at våre fire puljekamper er over, med to seire og to tap og en målforskjell på 8-7. Det gir tredjeplass i pulja etter Ullersmo og Larvik (som vi slo) og ny kamp lørdag klokka 11.00.

Jaggu bra vi ikke ble blant de to beste og kom til kvarten, for da måtte vi spille allerede klokka ni på morran, tenker jeg, men sier det ikke høyt til noen. Å stå opp sammen med fugla, sola og postbudet på en lørdag – det gir dårlig stemning i heimen og ville garantert ha ødelagt banketten.

Nærkontakt.

Dag to av mesterskapet blir en nedtur. Jeg våkner opp til kamp mot Bergen med ømme ribbein. Hva i all verden har skjedd?

Vel, fotball er ikke journalistikk, i fotball er det mye fysisk nærkontakt. Leggskinn er nødvendig og obligatorisk.

I journalistikken, i hvert fall nyhetsjournalistikken, er det minst mulig kontakt, i hvert fall fysisk.

Noen onde tunger mener det ikke er så mye åndelig kontakt heller. Likevel er notisblokk nødvendig og obligatorisk.

En journalist som har levd noen år er nok svært sårbar for kroppslig kontakt. Dette måtte være forklaringen, tenker jeg.

Bergen kjører over oss. At Aase hælsparker inn en skåring, blir bare en mager trøst. Vi taper 1-3 som gir kamp om 11. og 12. plassen mot Peder Myrans og Stein Olav Erlandsens mannskap fra Trondheim i kanariegule LSK-drakter med MOT på ryggen.

Og såpass mot har trønderan at de slår oss hele 3-0.

12. plassen er et faktum, og vi kan konstatere at det er slutt på de aller fleste områder.

Trøsten for skiensgutta er at skiensjentene når finalen.

Det er lørdag kveld. Fotballspillerne har skrudd av knottene og skiftet antrekk. Thon Hotell Triaden på Lørenskog har skrudd på lysene og dekket til fest. Og gjennomsnittsalderen har sunket noe idet flere av Old Boys-spillerne må ha kastet inn håndkleet og valgt lørdagskos med familien.

Jo da, vi nådde målsetningen og kom til banketten, tenker jeg.