Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

Oppbudet medfører tap av 15 arbeidsplasser og opphør av en produksjonsbedrift med røtter helt tilbake til 1927. 12 av de ansatte var organisert i Fellesforbundet, altså en bedrift med ordnede forhold for sine ansatte.

Lokalpatrioter vil si at fabrikken og ostehøvelen har vært en naturlig og original del av byens og landets historie. Det samme sa de om G. Larsen Pipefabrikk, da den ble nedlagt i 1979. Det var det sorg i snaddemiljøet.– En del av vår kulturhistorie har forsvunnet, sa patriotene. Nå er det ingen som savner verken snaddene eller røykerne.

Men ostehøvelfabrikken vil bli savnet. Alle har et forhold til produktet. Vi var stolte av høvelen. Den var kjent også i det store utland.

Om banken får glede av de mange tusen høvlene i pene esker på lageret, gjenstår å se. De kan jo ikke bare overføres til Maihaugen. De kan fortsatt gjøre nytten. Høvelen er like anvendelig som før. Prinsippet er det samme. Og fortsatt er det kav umulig å skjære pent av geitosten med kniv.

Oppfinnelsen til snekkermester Bjørklund på Lillehammer tilhører de uslitelige kjøkkenredskaper. De skiftes ut mer på grunn av estetikk enn anvendelighet, kanskje bortsett fra at de langsomt mistet kvassheten i bladet. En ostehøvel består som kjent av fire deler, et blad med egg, en tange eller mellomstykke for de uinnvidde, en stift og et skaft. Det oppdaget vi da et eksemplar knakk uten at det medførte refs fra kjøkkenets hersker. Fortsatt har kjøkkenskuffen minst tre eksemplarer liggende, hvorav én har skaft av porselen og tas fram ved gjestebud.

Derfor kan vi fortsatt skjære pent av osten selv om fabrikken nå er nedlagt. Vi tilhører generasjonen av nøysomme, de som skjærer egen ost og smører egen matpakke. Gulost i ferdig oppskårne skiver til dobbelt pris, er ikke noe for oss, og smøreoster er vi skeptiske til. Skal noe smøres ut over våre skiver, skal det være leverpostei. Det har vi gjort siden barneskolen het folkeskole og vi titulerte læreren med fullt navn.

Om det ligger noe symbolsk i vår bruk av ostehøvelen ved kjøkkenbordet, er tvilsomt. Det er mer snakk om vane. Ostehøvelen har aldri vært et symbol for nordmenn i motsetning til bindersen. Den kan man også klø seg i øret med. Der kommer ostehøvelen til kort.

En binders i jakkeoppslaget ble brukt som tegn på samhold under krigen, i protest mot okkupasjonsmakten. Slik ble en uskyldig kontorrekvisitt et symbol på motstand, slik den røde topplua ble. Bindersaksjonen var så vellykket at selveste rikskommissær Terboven nedla forbud i august 1942. Dermed medførte bruk av binders på jakkeslaget eller rød topplue med dusk opphold på Grini, men kvalifiserte ikke til krigsdeltakermedaljen.

Jeg tror ikke en ostehøvel i brystlommen hadde hatt samme effekt, selv om også et stort antall av den kunne skape usikkerhet hos herrefolket. Det var blottet for humor og kunne i frustrasjon over ikke å forstå gå til arrestasjon også for å ha båret en ostehøvel.

Det var neppe et hemmelig våpen for tyskerne. I løpet av sin levetid produserte fabrikken på Lillehammer 50 millioner eksemplarer. Noen av disse fant helt sikkert veien til Tyskland før krigen. Men om tyskerne behandlet osten penere enn mennesker, aner jeg faktisk ikke.