I en pressemelding fra LO hevder LOs leder Gerd Kristiansen at den blåblå regjeringens arbeidsminister Robert Eriksson har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven. Det er bra at LO reagerer sterkt på angrepene på faglige rettigheter og Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Sjølsagt har LO-lederen fått med seg at angrepene har pågått en del år, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige regime og er en økende utfordring for fagbevegelsen og samfunnet.

På 1970-tallet hadde LO en omfattende utredning og AOF-debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Det var krav om at loven ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, de fagorganiserte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet. Det var et LO-DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte, som la fram forslag til den nye loven. Resultatet ble en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF(NHO) protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen og loven ble vedtatt med støtte av Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt i Stortinget.

Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati, så 1970-tallet med Trygve Brattli, Odvar Nordli, Tor Aspengren og Thor Halvorsen i spissen, må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord de sosialdemokratiske verdiene til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som Asia, for å sitere en tidligere leder i The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Det ble ikke tatt noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven, og ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse. Det var seks år før den famøse EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU og dermed tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

I 1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte er den negative utviklingen økende til stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav på fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett. EUs direktiver om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, tjenester, helse, totalt mer enn ni tusen rettsakter, er basert på den markedsliberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. Mektige lobbyistene i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjoner. European Court of Justice har tatt domsavsigelser som raserer faglige rettigheter. På grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til det norsk arbeidslivet.

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til EUs konkurranseregler som slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress at vi skulle gå for en ny Lov for arbeidslivet.

Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, i følge utgående LO-leder Yngve Hågensen. Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde en representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til ny lov, men nå var det ny maktforhold og andre tider. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen. Kravene fra LO kolliderte med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden ble Lov for arbeidslivet stille og rolig lagt i en skuff og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markeds-liberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket, eller var det greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO i et merkelig lys. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO, mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier og var fornøyd med det. Kongressens deltakere ville unngå strid om sakens kjerne, - EØS-avtalen. Det kunne jo skadet den rødgrønne regjeringen i valgkampen.

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de tjueåtte EU-statene er innenrikspolitikk. På tross av at Norge ikke er med i EU, har de blåblå valgt å følge samme praksis, med en europaminister som tar seg av EU og EØS-avtalen, og en utenriksminister som tar seg av sakene utenfor EU-området. De blåblå har gjennomført dette uten debatt i Stortinget eller i media. Vi kan ikke tro annet enn at de rødgrønne mener dette er et framskritt i vårt forhold til EU.

De rødgrønne godtok alt fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på DNAs landmøte og hadde ikke støtte fra eliten i LO og DNA. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning kan ikke tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot de blåblå angrepene på faglige rettigheter, arbeidsmiljøloven, faste jobber, arbeidstidsregler, kollektive avtaler, pensjonsordninger og hva som måtte komme i tiden framover. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. De fagorganiserte må først ta et oppgjør med markedsliberalistene i egne rekker. LO og resten av fagbevegelsen må ha en strategi for å slå tilbake angrepene og kreve nye reformer som sikrer de faglige rettighetene. Slike krav vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Det betyr at LO må gjøre et valg for å ha en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv.

LO kan si til sine tillitsvalgte og medlemmer at verdens har endret seg og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse.

Norge må forholde seg til EU sjøl om nærmere sytti prosent sier nei til norsk deltakelse, Folkeviljen må vike for virkeligheten i Europa og på den globale arena. Derfor må vi akseptere rasering av faglige rettigheter og velferdsordninger. Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen.

Regjeringens forslag til nye arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, EU-domstolens beslutninger og de endringer som er gjennomført av den forrige regjeringen, i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, - må LOs ledere fortelle sine medlemmer.

Den andre strategien er å ta opp kampen for det vi tror på, - folkestyre, velferdsstat

og gode lover og kollektive avtaler, som gir fagbevegelsen makt og innflytelse. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og dermed en solid konkurranseevne. Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl.

Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte. LO vil med dagens faglig-politiske linje miste troverdighet og dermed medlemmer, slik vi ser i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon.

Olav Boye

tidligere faglig tillitsvalgt på flere nivå, fra klubbleder til

generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon