Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Han sitter krumbøyd og titter ned i mobiltelefonen. Kledd i svart hettegenser, joggesko og olabukse. Ser opp et øyeblikk og myser mot den seine septembersola, rett utenfor restaurant Politikeren på Youngstorget i Oslo.

Men politiker er han ikke. Han er forfatter.

Han er Roy Jacobsen (55). Kritikerrost. For tida driver han mest gatelangs fordi han nettopp er ferdig med boka "Vidunderbarn”.

Fengsel og frihet.

Det begynte for 27 år siden. I hvert fall skjønnlitterært. Da ga han ut novellesamlingen ”Fangeliv” og fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris.

– Det var en kjempeoppmuntring og en viktig anerkjennelse. Trudde jeg skulle bli rik, men det var jo bare tull, forteller Jacobsen .

– Hvor mange ganger er du blitt refusert?

– Ingen. Jeg har hele tida visst inni meg at jeg var forfatter, men måtte bevise det overfor meg sjøl. Likevel kalte jeg meg ikke forfatter i offentligheten før det ikke lenger var pinlig å si det.

To ganger har han blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, for romanene ”Seierherrene” og ”Frost” – men ikke fått prisen. Det tar han med stor ro. For Bokhandlerprisen og Kritikerprisen, prisene han karakteriserer som landets mest demokratiske, liker han bedre.

Nordisk Råd tar så mange hensyn, den prisen ser Jacobsen mer på som en geografipris.

– Men jeg skulle jo gjerne hatt den , legger han til.

Flikk flakk.

Det er på Årvoll i Groruddalen forfatteren er vokst opp. Nå syns han det er blitt fint der.

Støyvoller mot Trondheimsveien. Og trær.

– Ingen var derfra og følte noe eierskap til stedet. Vi skulle finne oss sjøl. Jeg pleier å si at jeg hadde en vill og vakker barndom. Mange av venna mine har sklidd ut, mange er døde. D’ ække pent. Og det kan’ke værra tilfeldig heller. Jeg var en gategutt og gjorde ikke lekser før jeg kom på ungdomskolen og gymnaset. Og så kom innvandrerne etter hvert til bydelen.Jeg husker den første arrabern som kom til Årvoll. Vi hadde øvd, skulle ikke si pakistaner og kalt’n bare for ”Flikk Flakk”.

– Flikk Flakk!?

– Ja, husser’u hvor sentral idrettsgrenen turn var på 60-tallet?

– Jeg husker bare turneren Åge Storhaug.

– Ja, ikke sant. Og øvelsen araber flikk flakk? Derav navnet, smiler Jacobsen.

Stress og sekstitall.

1960-tallet er tida han vokste opp og har skrevet bøker om, men er ifølge forfatteren også et tiår som er mye mer enn det. 60-tallet er liksom større enn seg sjøl.

– På 60-tallet ble ungdomstida som en fase i livet utvidet og fikk evig gyldighet. Se for deg en ungdom i 1960 med hatt og frakk. Og en ungdom i 1970 – du ser en guttunge og hippi der. Og siden har ungdommen vært rastløs.

– Og kanskje mer stressa?

– Stressa!? Tru’ru ikke bestefaren min med 20 unger var like stressa?

Klassereise.

Jacobsen har gjort noen kvantesprang han også. Blant annet den klassereisen å flytte fra Årvoll til Solveien på Nordstrand, et villastrøk der eneboligene er både breie og høye, og dessuten koster en formue. Han innrømmer at spydighetene fra enkelte til tider har sittet løst.

– Ja, de har kommet fra den moralistiske venstresida. Plutselig ble det interessant å se på meg som en klassesviker. Men klassereisen er formidabel. Mora mi kom fra små kår, hun kunne lese og skrive, men det var mye skrivefeil i det hun skrev. At foreldra mine med den bakgrunnen de hadde blei så ålreite som de blei, er et mirakel, sier Jacobsen.

Elsker Europa.

Han var en av mange kunstnere som foran stortingsvalget satte navnetrekket sitt på ei oppropsliste for å bevare den rødgrønne regjeringen. Jacobsen mener noe. Derfor sto han på lista.

– Jeg nøler jo ikke med å si hva jeg stemmer, men heia Arbeiderpartiet var det ikke mange som sa i 1990.

– Hvorfor er du EU-tilhenger?

– Fordi jeg er lite lydhør for et skremmebilde av Europa. Jeg er jo gift med Europa og ekstremt lite nasjonalistisk anlagt, sier han.

Kona er nemlig belgisk.

Når det gjelder regjeringssamarbeidet, har han også synspunkter.

Senterpartiet er han minst begeistret for, mens SV har overrasket fordi det er krevende å gå fra opposisjon til posisjon. Men derfra til å heie på museumsvokterne i SV – ikke faen!

Jens og Jonas.

Men hvordan har han har klart å få den sosialdemokratiske eliten, både statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre, som gode venner?

– Jonas ble jeg kjent med under EU-kampen da han jobbet for Gro. Ikke mange som kan så mye om EU som Jonas. Han ga meg telefonnummeret sitt om det var noe jeg ville snakke med ham om. Og det var’e jo, så jeg tok’n på ordet, vi spiste middag sammen og snakket om EU. Jens ble jeg kent med via Kjetil Try, en felles venn.

Jacobsen definerer seg som et politisk menneske, men ikke et politisk dyr.

– Jeg er ikke medlem av Arbeiderpartiet, men stiller opp på landsmøtene.

– Hvordan får du til det?

– Jeg ringer Martin Kolberg, også en god venn, og spør. Det er bare å komme, sier Martin. Skarr’u skjønne noe av politikken her i landet, må’ru værra på Aps landsmøter, forteller Jacobsen.

Veddemål.

I yngre år var Jacobsen mer radikal. Studiesirkler i ml-bevegelsen er ikke noe ukjent fenomen for ham. Seinere har han holdt god avstand.Nevner du ordet ”sjølproletarisering” til Jacobsen i dag, så fnyser han bare. Å bli fortalt av vestkantungdom hvordan arbeiderklassen hadde det, syns arbeiderklassegutten var en frekk fornærmelse han ikke kunne finne seg i.

– Er du nå ferdig med Årvoll og Groruddalen litterært, eller kommer det flere bøker?

– Jeg trudde det skulle værra slutt med Seierherrene. Sånn blei det ikke. Nei, jeg veit rett og slett ikke. Akkurat nå skriver j’ække. Driver bare med promotering av den nye boka ”Vidunderbarn”. Det kan værra ganske ålreit det også, sier Roy Jacobsen.