Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I Georgetown var det lørdag rene karnevalstemningen.

Nesten alle, unge som voksne, var utkledd – noen i ganske kreative kreasjoner. Og jeg hørte ingen som tigget godteri eller truet med verken død eller fordervelse.

Det mest bemerkelsesverdige var den store folkefesten denne dagen – og spesielt kvelden – Halloween bidro til.

Og kanskje rarest av alt: Her var det ingen flatfyll av typen sjanglende mennesker gatelangs med tendenser til truende og aggressiv atferd. Og med muligheter for flere timer på glattcelle hos den lokale sheriffen.

Nei, det var bare koselig det hele – rene karnevalsstemningen, et mønstereksempel på hvordan man fester i fred og fordragelighet.

Dermed ble søndagen ikke den blåmandagen i Washington DC som for eksempel 18. mai er i de største byene i Norge.

Byen fløt ikke over av søppel og dritt etter årets fyllefest dagen før. Byen fløt imidlertid likevel. På sin måte.

Så en spasertur i gatene, særlig langs den berømte boulevarden The Mall, som strekker seg fra Washingtonmonumentet i vest til Capitol i øst, ble en nokså våt affære.

Hva lærte jeg så på min fire timer lange spasertur i Washington DC en søndags formiddag ?

Jo, at antagelsen om at alt er så stort i USA – ja, mye større enn alle andre steder, er helt riktig. Gatene, departementene og flaggene. Og de offentlige bygningene. It’s huge man! Omtrent som en Big Mack.

Byen full av joggere

Dessuten at byen er full av joggere.

Samme dag som New York City Maraton går av stabelen med 40 000 deltakere, er det likevel mange fra Washington DC som ikke har valgt å dra nordover, men isteden trene rolig og fredelig uten startnummer i hjemlige gater.

Du møter dem overalt, i alle stilarter – de fleste med propper i ørene. Og gjerne en caps på hodet.

I mange storbyer må du som spaserende følge godt med hvor du setter ned føttene. Du kan nemlig risikere å tråkke i hundebæsj.

Washinton DC har et noe annet problem. Det kryr av ekorn. Enkelte steder, særlig langs The Mall, er ekornene så nærgående at du må passe på så du ikke tråkker på dem.

Krigsminner

Folk i Washington elsker minnesmerker. De store presidentene har of course sine, så vel Washington som Lincoln og Roosevelt. Og sjølsagt de store krigene. Den andre verdenskrigen, Koreakrigen og Vietnamkrigen.

Sistnevnte krig har fått sitt ”Vietnam Veterans Memorial” og er en vegg i polert svart granitt hvor navnene på 58 261 er risset inn i hvitt. Dette er amerikanere som enten falt i krigen, eller aldri kom tilbake, i tidsrommet 1959-1975 da grusomhetene varte.

Det forventes å være 800 til som ikke er identifisert.

Vietnamkrigen er nok årsaken til at mange radikalere verden rundt aldri har klart å elske Amerika.

Krigen var urimelig, den rekrutterte stort sett sine soldater blant fattige amerikanere, den var en voldtekt av et nasjon som aldri hadde gjort USA noen verdens ting. Vietnamkrigen skulle aldri ha funnet sted.

Jeg har vært i Ho Chi Minh City, tidligere Saigon, og sett museet som viser hva amerikanerne gjorde den gangen. Da gråt jeg som jeg aldri har gjort i noe museum før. Dollaren sto ikke høyt i kurs da.

Likevel er det lærerikt å oppleve hvordan også amerikanernes markering av denne krigen, sett fra deres ståsted, gjør et visst inntrykk på meg.

Det forteller vel bare at Einar Førde tok feil da han sa at alle er vi sosialdemokrater. Sannheten er snarere at vi alle er mennesker. Og et liv er liv – de er alle like mye verdt.

Obama-effekter

Ett annet trekk ved Washington DC er alle effektene de selger for å ære sin nye president Barack Obama. Jeg tenker særlig på de mange t-skjortene med hans ansikt trykket på.

Kanskje er det litt bissniss i dette også, hva veit jeg.

Jeg tviler på at George W, forgjengeren, var like lett å tjene noen never dollar på.

For øvrig har jeg lært en ting til: Drosjesjåfør er nok et lavlønnsyrke. For de er svarte alle sammen.