Av Olav Boye

I en pressemelding fra LO hevder LOs leder Gerd Kristiansen at den blåblå regjeringens arbeidsminister Robert Eriksson har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven. Det er bra at LO reagerer sterkt på angrepene på faglige rettigheter og Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Sjølsagt har LO-lederen fått med seg at angrepene har pågått en del år, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige regimet og er en økende utfordring for fagbevegelsen og samfunnet.

På 1970-tallet hadde LO en omfattende utredning og debatt om arbeidsmiljø. Det var et LO-DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli som la fram forslag til en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF(NHO) protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen, og Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø trådde i kraft 1. juli 1977.

13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Det ble ikke tatt noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det var ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse.

I 1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte er den negative utviklingen økende til stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav på fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett. European Court of Justice har dommer som raserer faglige rettigheter. På grunn av EØS-avtalen rammer dette norsk arbeidsliv.

Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, egentlig bemanningsselskaper. LO var med i utvalget og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha offentlig arbeidsformidling, samtidig som private ikke slipper til. Når LO og DNA gikk inn for frislipp av bemanningsselskaper, må de naturlig nok ta ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress at vi skulle gå for en ny Lov for arbeidslivet.

Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde en representant. Kravene fra LO kolliderte med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden ble Lov for arbeidslivet stille og rolig lagt i en skuff og kom aldri fram igjen. EUs markedsliberalisme vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. Norge har underskrevet på at EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge EØS-avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket, eller var det greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO i et merkelig lys. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier og var fornøyd med det.

De rødgrønne godtok alt fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på Arbeiderpartiets landmøte og uten støtte fra eliten i LO og Ap. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning kan ikke tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot de blåblå angrepene på faglige rettigheter. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. De fagorganiserte må først ta et oppgjør med markedsliberalistene i egne rekker. LO må ha en strategi for å slå tilbake angrepene og kreve nye reformer som sikrer de faglige rettighetene. Slike krav vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Det betyr at LO må gjøre et valg for å ha en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv.

LO kan fortelle sine tillitsvalgte og medlemmer at verdens har endret seg og at fagbevegelsen må akseptere rasering av faglige rettigheter og velferdsordninger. Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land. Regjeringens forslag til nye arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, EU-domstolens beslutninger og de endringer som er gjennomført av den forrige regjeringen, i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen.

Den andre strategien er å ta opp kampen for folkestyre, velferdsstat og gode lover og kollektive avtaler, som gir fagbevegelsen makt og innflytelse. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og dermed en solid konkurranseevne. Fagbevegelsen må jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl.

Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte. LO vil med dagens faglig-politiske linje miste troverdighet og dermed medlemmer, slik vi ser i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon.