MARTE BJERKE

marte@musikkultur.no

– Jeg får stort sett samme hyra nå som jeg fikk i 2003, bekrefter klarinettist Georg Reiss. Lang fartstid fra norsk musikkliv og et repertoar som spenner fra jazz, via klezmer og folkemusikk til klassisk musikk, har gitt ham erfaring med et stort antall arrangører, spillesteder og musikere over hele landet.

Han trekker fram det velrennomerte Magnolia Jazzband for å illustrere den manglende utviklingen i honorarsatsene:

– Da vi spilte kirkekonserter med Magnolia for ti år siden fikk vi 3000 kroner per mann, og 1500 kroner for en klubbjobb. Det samme får vi i dag.

Hardere forhandlinger

Slagverkerne Eirik Raude og Tomas Nilsson opererer hovedsakelig innafor samtidsmusikkfeltet. De nikker bekreftende til Georgs beskrivelse av virkeligheten.

– Jeg har plukka fram noen tall fra sammenlignbare jobber i 2007 og 2013 – to identiske dansejobber. Jeg fikk akkurat det samme honoraret, men i 2013 måtte jeg i harde forhandlinger for å oppnå det, forteller Eirik Raude, som sitter i MFOs forbundsstyre og er del av organisasjonens næringsutvalg.

Raude trekker også fram et eksempel på to sammenlignbare barnekonserter i 2006 og 2013. I 2006 fikk han bedre betalt enn han fikk i fjor.

– Jeg opplever det samme, hardere forhandlinger med oppdragsgivere og samme lønn som for ti år siden, forteller Tomas Nilsson.

Han er kunstnerisk og daglig leder i slagverksensemblet SISU.

Musikernes erfaringer støttes i en ny masteroppgave: «Strategier for å overleve som frilansmusiker», levert ved Universitetet i Nordland i vår av Musikkulturs redaktør Mona Askerød. Her forteller informantene at «honorarene har stått stille i flere tiår» og noen oppgir også å ha opplevd en reell nedgang i honorar.

Reell nedgang for frilanserne

Lønnsveksten i resten av befolkningen ligger på mellom 40 og 50 prosent de siste ti åra, ifølge Statistisk sentralbyrå. Den generelle prisstigningen (konsumprisindeksen) har vært på 19 prosent fra 2003 til 2013. En stagnasjon i honorar betyr i praksis en nedgang i lønn, og lavere kjøpekraft for frilanserne.

– Det verste for oss er at lønnsveksten i samfunnet generelt har vært så stor, sier Raude.

– Ja, man ser jo hvordan andre har det, kommenterer Reiss.

Små festivalarrangører betaler best

Bassisten Håkon Thelin, som blant annet er del av samtidsmusikkensemblet Poing, forteller også om lav betalingsvilje hos flere store arrangører.

– Jeg har nylig vært i dialog med en betydelig norsk festival om mulige konserter til neste år. Prosjektet strandet fordi de tilbyr uforståelig lave honorarer, sier Thelin, som har gått igjennom selvangivelsene fra ti år tilbake og fått bekreftet sin anelse: Ingen inntektsøkning.

Men noen unntak finnes, Thelin trekker fram festivaler i Nord-Norge som gode betalere.

– På Festspillene i Harstad får vi i Poing faktisk bedre betalt enn på andre festivaler. Jeg veit ikke om dette er fordi de har mer penger, eller fordi de bruker dem mer fornuftig. Alle norske festivaler bør betale norske musikere honorarer som gjenspeiler kostnadsnivået her i landet, understreker han. Reiss og Nilsson har erfaring med at mindre festivaler betaler bedre enn de store.

– Her synes jeg norske festivaler har et ansvar for å ta vare på norske musikere, sier Tomas Nilsson, som samtidig har forståelse for at arrangørene sliter økonomisk.

Musikerne synes det er vanskelig å peke på én enkeltårsak til at betalingsviljen er lav, og er opptatt av å ikke virke sutrete om egen situasjon.

– Vi ønsker en debatt om dette, sier Raude.

– Regjeringen snakker om at de vil satse på frivilligheten. Frivilligheten – det er oss det, legger han spøkefullt til.