Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Polen og Tyskland har helt ulike historier når det gjelder fagbevegelsens rolle i oppstanden mot de kommunistiske regimene. Mens Solidaritet og Lech Walesa førte an i Polen, var det først og fremst ungdom som sto bak motstanden som førte til berlinmurens fall for 20 år siden. Kampen sto om sivile rettigheter. Ungdommene ville ha frihet til å ytre seg, lytte til vestlig rock og leve de livene de drømte om.

Ikke fri fagbevegelse Samtidig var fagorganisasjonene i DDR ingen fagbevegelse i ordets rette forstand, ifølge den tyske forskeren Heiner Dribbusch ved Hans-Böckler-Stiftung i Düsseldorf.

– De hadde ingen rett til fri kollektive forhandlinger ettersom det var arbeiderklassen som per definisjon styrte landet. Og fagbevegelsen kunne jo ikke forhandle med seg selv, sier Dribbusch til LO-Aktuelt.

Skremt av streik Dermed var også bedriftsledere medlemmer i fagforeningene. Og streikeretten ble etter hvert helt fjernet fra grunnloven.

Få år etter at staten DDR ble dannet, opplevde imidlertid det kommunistiske regimet en krise som nettopp ble utløst av streikende arbeidere. I juni 1953 gikk bygningsarbeidere i Øst-Berlin til storstreik i protest mot nye regler som innebar at de måtte bygge flere hus for samme lønn. Opptøyene spredte seg til andre deler av landet, og regimet ble vettskremt ettersom arbeiderklassen sto bak protesten, ifølge Dribbusch.

Hjelp fra Sovjet

Opptøyene fikk en blodig slutt da regimet ba om hjelp fra sovjetiske styrker. Hvor mange mennesker som ble drept, er fortsatt ukjent, men i tillegg ble mange mennesker fengslet.

– Etter dette ble alle former for streik sett på med stor mistenksomhet. Regimets budskap var at arbeiderne ikke kunne streike mot seg selv, ettersom all industri jo tilhørte arbeiderne, fortsetter Dribbusch.

Fjernet streik fra loven Det ble meldt om svært få aksjoner etter dette, og da dreide det seg som regel bare om lokale protester med noen få deltakere. I 1967 ble også ordet streik fjernet fra grunnloven.

At arbeidernes organisasjoner forble lojale mot DDR-regimet, kan til dels forklares med at Øst-Tyskland etter hvert ble det mest velstående landet i østblokken, ifølge den tyske forskeren. Så lenge folk sa seg enige med regimet på overflaten, kunne de ha privatlivet sitt i fred.

Nasjonalisme i Polen

I tillegg peker Dribbusch på at motstanden i Polen ble drevet fram av en helt annen nasjonalistisk følelse enn i DDR, noe som ga større grunnlag for at også deler av fagbevegelsen gjorde opprør.

I DDR hadde befolkningen ikke et ønske om selvstendighet, men et ønske om gjenforening. Vest-Tyskland ble sett på som en representant for hele Tyskland, og østtyskere som flyktet til vest, ble regnet som statsborgere med det samme.

– Østtyskerne hadde en følelse av å være historiens tapere etter andre verdenskrig, mens vesttyskerne var vinnerne. De følte seg forrådt og overlatt til østblokken, sier Dribbusch.

Opptur og nedtur

Da det ble klart at det gikk mot et samlet Tyskland, var forholdet mellom fagorganisasjonene i øst og vest ett av de store spørsmålene. Overgangen skjedde på ulike måter, men i de fleste tilfeller ble de østtyske foreningene oppløst samtidig som medlemmene fikk anledning til å melde seg inn i en vesttysk fagorganisasjon.

– Mange sa ja. De så det som en mulighet til å få like bra lønn og arbeidsbetingelser som vesttyskerne. Mot slutten av 1990-tallet var medlemstallene i tysk fagbevegelse derfor rekordhøye, forteller Dribbusch.

Industrien utradert Men siden har antall fagorganiserte falt markant. Det skyldtes ikke minst at den gamle østtyske industrien ble utradert. I stedet kom det nye selskaper som var skeptiske til organisering.

I dag er rundt 22 prosent av tyske arbeidstakere organisert, og andelen er litt lavere i øst enn i vest. Også i vest har medlemstallene sunket.

– Det har mange og kompliserte årsaker, men en av de viktigste er at fagforeninger har store problemer med å få fotfeste i den voksende servicesektoren, sier Dribbusch.