JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Spenningsbøker er en litterær sjanger som ikke bare er utsatt for sterk konkurranse – det er mange av dem, men av denne grunn stilles det også særlige krav til bokas omslagstekst. Omslagstegningen eller bilde er i seg sjøl en ting, i tillegg ledsages dette ofte av en tekst. Og lover ikke den spenning, er det neppe verdt for spenningshungrige lesere en gang å ta i boka. Dette må være grunnen til at onelinere og de mest banale klisjeene ofte sloss om plassen på denne typen bøkers omslag. Dette kan neppe klandres forfatteren, men noe forlaget bør tenke en eller flere ganger gjennom.

Eirik Wekres siste thriller heter «Fuglefangerne» og handler som tidligere bøker av samme forfatter om PST-direktør Hege Tønnesen og spesialrådgiver i politiet Theo Hannover. De har faktisk vært med såpass lenge at de er blitt mer enn kolleger på oppdrag. Denne gang har de fått en ny sak å hanskes med.

Det som trigget min nysgjerrighet ved å velge nettopp denne boka var omslagets lovnad om at dette handler om en fagforeningstopp som dør under mystiske omstendigheter. I virkeligheten skjer ikke dette hver dag – dette kan bli interessant, tenkte jeg, og bladde mer og mer febrilsk etter intrigene i de fagligpolitiske korridorer. Dessverre – det kommer aldri.

Riktig nok – dødsfall og annen moralsk elendighet blir vi ikke skånet for, men det jeg kanskje trodde var kampen om politisk maktspill i området rundt Youngstorget, det glimrer ved sitt fravær.

Det ene tilsynelatende planlagte sjølmordet etter det andre viser seg å være noe helt annet enn nettopp det – uten at akkurat det heller gjør historien vesentlig mer spennende.

Handlingen i denne romanen er lagt til jule- og nyttårstider i Oslo. Da er det mørkt og kaldt i hovedstaden – og da brenner også Hannovers hjem der han fungerer som alenepappa sammen med sin datter. For dette er sjølsagt ei krimbok der jobb og privatliv er flettet sammen. Skal en politietterforsker bli troverdig, må han være av kjøtt og blod, han må ha sterke følelser. Helst for sin sønn eller datter, men gjerne for en elskerinne eller kjæreste også. Tradisjonelt gifte er de jo sjelden disse etterforskerne – det passer dårlig inn i jobben. Wekres fiktive persongalleri, og settingen de inngår i, er dessverre så altfor tradisjonell og sjangertro.

Sjølsagt skal vi stille de samme litterære kriterier til all litteratur, uansett sjanger. Men thriller- og krimsjangeren er så dominerende på markedet for tiden, at en av de største dødssyndene etter mitt skjønn er klisjeene – også på handlingsplanet. Å lese den samme boka om og om igjen, bare med skifte av navn på de sentrale figurene i storyen, er rett og slett trøttende – det blir lite annet en underholdning. Ikke ulikt mange av seriene på de mange fjernsynskanalene.

Jeg er ikke i stand til å se hvor «Fuglefangerne» hever seg over den ganske ordinære massen av denne type litteratur. At intrigene skjer på ganske høyt politisk nivå, er dessverre ikke nok til å holde på min interesse boka ut. For nesten 400 sider synes også å være minst 100 sider for mye.