Kristian Brustad

kristian.brustad@lomedia.no

– Spørsmålet er ikke hva som er moderne, men hva som fungerer.

Leder i LO Stat, Morten Øye, mener helt klart LO Stat har en framtid.

– Så lenge forbundene føler seg vel med fellesskapet vil LO Stat bestå, konkluderer han.

Og forbundene. Hvordan ser de på LO Stat rolle i framtiden?

– Vi mener LO Stat vil forsette som i dag, med eventuelle nødvendige tilpasninger, sier Kjell Atle Brunborg, forbundsleder i Norsk Jernbaneforbund (NJF).

I fjor ble LO Stats framtid gjennomdiskutert under representantskapet på Gol.

– Derfor er det altfor tidlig å diskutere LO Stat sin rolle i framtiden nå, sier Turid Lilleheie, forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Uten innflytelse.

Stortinget bestemte lønna. Statsansatte var en salderingspost. De ansatte drømte om en tariffavtale. Om rettigheter til deltagelse. Om innflytelse. Lønnsnedslag og svekkelse av rettigheter på 20-tallet førte statsansatte sammen for alvor. 13. september 1939 så den første LO-sammenslutningen i staten dagens lys. Statstjenestemannskartellet var et faktum.

Medbestemmelse.

I 1959 kommer tjenestemannsloven, og alt tariffarbeidet blir satt i system i staten. Det blir slutt på tiden da direktørene slang planer over bordet, uten å snakke med de ansatte først. Det skal forhandles.

På 60-tallet blir bedriftsdemokrati et begrep. Heftige krangler mellom de borgerlige og venstresiden preger debatten om medbestemmelse. «Hva i alle verden skulle de ansatte i styrene å gjøre».

20 år senere tar ansatte plass blant «blåjakkene».

I staten får ansatte plass ved bordet der det var et eget styre. Det betyr innsyn i bedriftens tanker og visjoner. Innsyn i omstillinger og strategiske valg.

I Staten får tillitvalgte også rett til å forhandle før omorganiseringer. Sjefene mister siste ord. I saker som er gjenstand for forhandling (beskrevet i Hovedavtalens paragraf 13) kan en tvist ende i nemnd hvis man ønsker det.

Omstilling i høyt tempo.

Full innflytelse får statsansatte imidlertid aldri. Politiske vedtak blir ikke gjenstand for forhandlinger eller medbestemmelse.

På 80-tallet går startskuddet for massive omstillinger i staten, og det pågår for fullt den dag i dag.

Statsansatte har vært gjennom hundrevis av store omstillinger, og tusenvis av mindre. Statkraft, NRK, Telenor, Posten, NSB, Statens Vegvesen og sykehusene er bare noen av eksemplene.

At staten ikke er omstillingsvillig, blir gjort til skamme i Fafo-rapporten «Den nye staten» .

Rapporten viser at staten sågar har hatt høyere tempo i omstillingene, enn i deler av privat sektor.

AS-ifiseringen, privatisering og innføring av markedstankegang i statlige virksomheter og etater har gått på høytrykk siden 90-tallet. Det har ikke skjedd uten strid. Uten motstand.

LO Stat og forbundene har stått på barrikadene når det har vært nødvendig og har blant annet advart mot utsalg av statlige virksomheter. Noen omstillinger er bremset. Toget går like fullt for full damp.

Det er en evig prosess. Omstillingen stopper aldri.

Tarifforganisasjon.

LO Stat har først og fremst vært en tarifforganisasjon. LO Stat har tradisjonelt vært forsiktig med å drive politikk på vegne av et bestemt parti.

Noen av forbundene i LO Stat har vært mer politisk engasjert enn andre, og åpent støttet Arbeiderpartiet, slik som Norsk Jernbaneforbund.

På den andre siden har Norges Offisersforbund vært helt politisk nøytrale, og blant annet stemt mot økonomisk støtte til Ap på LO-kongressen.

For LO Stat har de politiske kampene blitt tatt fra sak til sak. Politisk innflytelse er blitt sikret gjennom dialog, også når ikke Arbeiderpartiet har sittet i regjering, men det har naturligvis vært enklere å kommunisere med en regjering som er en del av det faglig politiske samarbeidet.

Men foran valget i 2005 skjedde det en endring. Da ble anbefalingene til medlemmene klarere til fordel for den rødgrønne koalisjonen.

Og i november 2008 fikk medlemmene det svart på hvitt. LO Stat går aktivt inn i valgkampen og anbefaler alle medlemmer å stemme rødgrønt.

Det handler om samfunnsretning. Om velferdsstatens framtid. Alle forbundene stiller seg bak engasjementet.

– Vi antydet politisk støtte til Arbeiderpartiet i 2001, men fikk en borgerlig regjering. Når folk fikk se galskapen, se hva liberaliseringen egentlig gjør med samfunnet, skjedde det noe i medlemsmassen. Når det i tillegg seilet opp en regjeringsallianse, ble uviljen mot å ta politiske valg i LO Stat dempet, sier Øye.

Rødgrønn seier.

LO Stat-lederen tror det ble lettere for mange å støtte en allianse av SV, Sp og Ap, enn bare å støtte Ap. Også fordi den interne maktbalansen mellom SV og Ap i LO ble borte.

– Da havnet vi alle plutselig i samme båt. De politiske motsetningene i fagbevegelsen ble veldig dempet. De borgerlige prøvde å splitte oss. Kom med sin vanlige samrøre-kritikk, men ble grundig avslørt i egen samrøre. Kritikken bare styrket troen på rødgrønne alternativet i fagbevegelsen, poengterer Øye.

Nedtur. Alliansen holdt, både for de rødgrønne og for LO Stat. Rødgrønn seier ga håp i 2005.

Den forrige regjeringens angrep på tjenestemanns- og arbeidsmiljølov ble reversert. Trusselen om ytterligere privatiseringer forsvant. Men for LO Stat ble det ikke bare en dans på roser.

I 2005 ble tarifforhandlingene vanskelige, til tross for rødgrønn regjering.

– At vi fikk en SV-minister som skaffet oss så mye trøbbel ble en stor nedtur og en gedigen skuffelse. Vi var overrasket over at vi møtte en motpart som var så dårlig på fordelingspolitikk, sier Øye.

– Mener du LO Stat bør bli mer politisk?

– Ja. Forbundene i LO Stat er enige i de store sakene. Som bygging av nasjonen Norge. Som bevaring av velferdsstaten. Som å si nei til privatisering. Men om LO Stat skal ta flere politiske standpunkt, må det må skje i samforstand med forbundene, sier Øye.

Han forteller at LO Stat spiller en politisk rolle når forbundene ber dem om det. Ett eksempel er da Jernbaneverket var truet av privatisering. Da tok Norsk Jernbaneforbund opp kampen – med støtte fra LO Stat – og man vant fram.

Kartellkonferansen.

Om LO Stat historisk sett har vært partipolitisk forsiktig i den offentlige debatten, har de alltid tenkt politisk. Det er ikke tilfeldig at LO Stat blir karakterisert som samfunnsbygger, samfunnspåvirker og samfunnsaktør.

Kartellkonferansen, LO Stats politiske verksted, er blitt en institusjon i LO-systemet og samfunnet forøvrig. Hvert år samles LO Stat, forbundene, politikere, gjester fra inn- og utland og pressen på Gol.

Utenom LO-kongressen, mener mange kartellkonferansen er LOs viktigste politiske verksted.

– Kartellkonferansen er svært viktig for LO Stat, sier Øye.

Historiene fra Gol er mange. Her har statsråder fått sin talerstol-debut foran kritiske tillitsvalgte fra offentlig sektor. Her har pressen vært på statsrådjakt.

Her har LO-ledere blitt hyllet og fått kritikk. Her ble ideen om et rødgrønt samarbeid lansert.

Her har en biskop snakket om solidaritet. Og her har de politiske diskusjonene gått høyt.

– Men så er det også høyt under taket på Pers hotell. Kartellkonferansen er en påvirkningsarena som er godt kjent. Det er alltid en utfordring å sette sammen et godt program, for vi må fornye oss hele tiden. Men vi trenger bare sjelden å fortelle hva konferansen er for noe når vi ringer innledere vi vil ha. De vet hva den er, sier Øye.

Pressen er med.

Pressen er hjertelig til stede hvert år.

– Det henger naturligvis sammen med et godt program, mener Øye.

I år er det 30 år siden penneknektene stiftet Borgerpressens Sosialdemokratiske Forening (Hvor i opptatt Klassekampen). En uhøytidelig forsamling, som gjennomførte «kongress» med innbudte gjester i badstua hvert år.

Noen mente å vite at dette var et lukket broderskap med journalister, politikere, tillitsvalgte og andre samfunnstopper i skjønn forening.

– Det var det ikke – heller en svært uhøytidelig avslutning av en lang jobbøkt for pressen. Nå for tiden blir det ikke tid til kongress. Journalistene er presset på leveringsfrister, og begrenser seg til å ha felles bord under det tradisjonelle julebordet, poengterer Øye.

Olje og velferd.

I år er det olje, velferd og miljø som står på programmet på kartellkonferansen.

Lille julaften 1969 fikk Norge julegaven på forskudd. Det ble funnet olje i Nordsjøen. Det ble starten på Ekofisk. Et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs.

Et funn som har sikret alle nordmenn gode velferdsordninger, og at vi er blant verdens rikeste land.

Hva skjer den dagen oljen tar slutt? Er det riktig å pumpe opp oljen, til tross for klimakrisen? Kan velferdsstaten overleve uten at oljen pumpes opp?

Debattene blir mange og harde på Kartellkonferansen også i år.

Viktig konferanse.

I et historisk lys er det vanskelig å si hva Kartellkonferansen har betydd politisk, men den har overlevd i 40 år og «alle» ønsker fortsatt å delta.

I år kommer statsministeren, finansministeren og fornyingsministeren. Det kommer forskere, partipolitikere og næringslivstopper.

– Det mener jeg tilsier at konferansen er viktig. Jeg er stolt over at vi har klart å holde konferansen på et høyt nivå i alle disse årene. Det hadde egentlig vært artig og gjort en ordentlig studie av Kartellkonferansens betydning, sier Øye.

Små lønnsforskjeller.

Siden starten har LO Stat kjempet for å minske skillene mellom de høyest lønnede og lavest lønnede i staten. Sentrale forhandlinger og rettferdig fordeling har vært oppskriften. Det har gitt resultater. Det er små forskjeller i staten, sammenlignet med privat sektor.

– Det er mange utfordringer i tariffsammenheng. Lavlønnsproblematikk og likelønnsspørsmål er to viktige områder for våre forbund. Men det gjennomgående er at vi skal få til en rettferdig lønnspolitikk. Vi ønsker å unngå voldsomme gap, forklarer Øye.

Medlemstallet synker.

Når bedrifter som for eksempel Telenor blir privatisert, og etter hvert hopper over til NHO, har det konsekvenser. Medlemmer forsvinner over i andre tariffområder. Det gir mindre penger i kassa for LO Stat. LO Stat har de siste årene selv måttet omstille, for å spare penger.

Flere statlige virksomheter er i en mellomposisjon. Eid av staten, men er selvstendige virksomheter.

Hvordan skal LO Stat forholde seg? Her kommer Spekter inn.

Etableringen av Spekter i 1993 har gjort det mulig for LO Stat å forhandle også for disse medlemmene – men med Spekter som motpart.

I Spekter ligger nemlig mange av disse selskapene, som for eksempel Posten, sykehusene og NSB.

– Etableringen av Spekter er en viktig milepæl. Uten Spekter hadde ikke LO Stat vært så sterke som i dag, konkluderer Øye.

I dag har LO Stat flere medlemmer i Spekter-området enn i staten.

Sammenslåing.

Det har vært gjort noen forsøk på å slå sammen LO-forbund i statlig sektor. Noen har lykkes, andre har gått i vasken. Men noe forsøk på å slå sammen alle forbund i statlig sektor til ett statsforbund kommer neppe på dagsorden igjen.

På 70-tallet ble muligheten utredet, men forsøket falt på stengrunn. Da har han mer tro på et utvidet samarbeid med LO Kommune.

Gjerne et formalisert fellesskap under LO Offentlig sektor, der tarifforhandlingene foregår som i dag, med egne forhandlingsutvalg, men der man kan samarbeide rundt oppgaver som overordnet politikk til fordel for velferdsstaten, støttefunksjoner og forskning.

– Jeg ser ikke for meg noen stor, ny organisasjon, men jeg har i mange saker savnet noen å stå sammen med fra offentlig sektor, tilkjennegir Øye.

NTLs Turid Lilleheie tror heller ikke en felles tarifforganisasjon er noen god idé.

– Jeg mener ikke det er noen god ide å slå sammen LO Stat og LO Kommune. Det er helt forskjellige tariffområder og annet avtaleverk, tariffavtale og hovedavtale, sier hun.

Øye påpeker at man også må skjele til det faktum at et LO Offentlig sektor kan oppfattes som en for tung del av LO.

– Privat sektor kan nok føle at offentlig sektor blir en mastodont innad i LO, og i en samordning må vi sørge for at så ikke skjer, framhever han.

Farlig.

Lilleheie er enig med Øye i at LO Offentlig sektor kan by på slike problemer.

– Den viktigste årsaken til at jeg ikke har tro på en sammenslåing til LO Offentlig sektor, er at LOs posisjon vil bli svekkes. Jeg ønsker ikke et svekket LO, konkluderer Lilleheie.

Hun legger ikke skjul på at LO har hatt sine kamper mellom offentlig og privat sektor.

– De vil bli mye større hvis vi svekker fellesskapet. Jeg er stolt av LO – som en stor og viktig samfunnsinstitusjon, med politisk makt og innflytelse. LOs styrke er forening og mangfold. Noe som kan svekke LO sin unike posisjon ønsker jeg ikke å bidra til, sier Lilleheie.

NJFs Kjell Atle Brunborg mener samarbeid er veien å gå.

– Samarbeidet med LO Kommune er viktig, og det fungerer bra som det er i dag. LO Stat består som kjent av en del knyttet til det statlige system og en del knyttet til Spekter. En sammenslåing til LO Offentlig må i tilfelle bety en oppsplitting av LO Stat og de forbund som har medlemmer både i staten og Spekter. Jeg ser ikke for meg at det vil skje i nærmeste fremtid, sier Brunborg.

At konkurranseutsatt industri forhandler først, og skaper en form for ramme for tariffoppgjørene, har vært omdiskutert i LO. Modellen kalles frontfagsmodellen. I starten var det sterke kamper mellom LO Stat og privat sektor.

– Diskusjoner omkring frontfaget er ikke aktuell politikk for LO Stat nå, konkluderer Øye.

Øye takker av.

Morten Øye går av som leder i LO Stat til våren. Hvem som overtar skuta blir klart i januar. Øye kan se tilbake på mange seire, og selvfølglig også nederlag, under sine 10 år som LO Stat-leder. Hvilken seier han husker best?

– Tariffoppgjøret i 2004. Den borgerlige regjeringen ville endre sykelønnsordningen og fremmet en rekke andre forslag til svekkelse av tariffavtalene. Vi vant. Dagens Næringsliv skrev at vi vant 3-0. Det var vi enig i.