JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det var nok den danske musikeren Anne Linnets «Tusen bitar» som gjorde Bjørn Afzelius til megastjerne i Norge. Ikke noe galt om den låta, og den kunne gjerne vært en typisk Afzeliussang, så vel tekst som melodi – men det er ikke tusen bitar som er ekte Afzelius. Skjønt, det mellommenneskelige var alltid en stor del av hans tekstlige repertoar.

Nå er endelig dokumentarfilmen «Tusen bitar» kino-klar både i Norge og Sverige. Filmen er laget av Magnus Gertten og Stefan Berg (sistnevnte på foto). Og den fortjener mange seere.

Det er sagt mye om Bjørn Afzelius. Askyelius ble han kalt i Sverige en gang, ikke av sine politiske motstandere, men av de svenske venstreradikalerne som sverget til det rent intellektuelle, de som hadde forlest seg på Marx, Lenin og Mao. De kunne ikke fordra blanke cowboyboots og hawaiskjorter som hadde god lufting i toppen. Afzelius var imidlertid der – og måtte svare for det. Så regel holdt han kjeft, men han tok seg nær av det – det har vi kilder som kan dokumentere.

Filmen viser en sammensatt person, et menneske omtrent som deg og meg. Skjønt, idealisten i ham var nok større enn hos gjennomsnittet – han ville gjøre en forskjell. Kanskje særlig i Nicaragua, på Cuba og ellers i Latin-Amerika. Skjønt Cuba «sviktet» han med sin roman «En gång Havanna» som han ga ut i 1993. Jeg husker ennå Tove Nilsens slakt av boka i Dagbladet, først og fremst på et litterært grunnlag – men også kjønnsperspektivet ble veid – og ikke bare funnet for lett, Nilsen mente det var temmelig usmakelig. Og det er ikke vanskelig å forstå akkurat den kritikken – jeg har hørt skandinaviske menn med partihørighet langt ut på ytterste venstre som beskriver dampende cubansk erotikk som er alt annet enn stuerein i et feministisk perspektiv. Afzelius’ forhold til kvinner var ikke av den stabile sorten, og heller ikke helt den som forventes av politisk radikale menn. Filmen skjuler ikke dette. Damene i hans liv var mange, og det er ikke noe å skryte av. Noe han heller ikke gjorde, meg bekjent. Jeg traff ham bare en eneste gang, et kort øyeblikk i Gøteborg. Den gangen snakket vi om noe helt annet.

Den kanskje flotteste sangen Afzelius skapte er «Ikaros», låta som handler om hans problematiske barndom, låta som handler om hvordan en barneoppdragelse egentlig bør være. En oppdragelse som er lysår fra hans egen. Ikaros, den greske mytologiske figuren som i sin hybris forsøkte å utfordre selveste himmelrommet, Ikaros som kom så nær sola at han falt ned fordi voksen som forbandt de hjemmesnekrede vingene hans med kroppen smeltet. Og uten vinger, kan du ikke fly. Det kunne heller ikke Bjørn Afzelius. Men Afzelius var av den oppfatning at ingen mennesker skulle vingeklippes – og særlig ikke barn. Gjør du det, kan det gå riktig ille i livet.

En helt sentral figur i filmen ved siden av Afzelius sjøl er Mikael Wiehe, kapellmesteren i Hoola Bandoola Band, gruppa de begge slo igjennom som progressive artister med på 1970-tallet. Wiehe arvet kompisens gitar, en gitar han fortsatt har og spiller på. Og han benytter en hver anledning, ikke minst sine egne konserter, til å holde kameratens minne i hevd. «Den jag kunde va», Wiehes egen sang til Afzelius, og «En sång til friheten», Afzelius’ mest kjente sang – de er begge på repertoaret når Wiehe holder konserter.

Den sterkeste og mest bevegende delen av filmen handler om musikerens forhold til sine foreldre – kanskje særlig til moren hvor billedlikeheten (særlig munnen) er slående. At barndommen hans var temmelig kjærlighetsløs, er etter denne filmen ikke lenger en bevart hemmelighet.

For oss som har fulgt progrocken i Sverige siden 1970-tallet, og i årene etter, er «Tusen bitar» også en nostalgisk film om hvordan det var – og at alt ikke kom til å bli sånn Afzelius, Wiehe og deres venner ønsket. Konfliktene i Latin-Amerika og i Palestina går sin gang – Afzelius ville som mange andre redde verden, men klarte det ikke han heller. Men som Ikaros var han idealisten som utfordret gudene (kapitalistene), men måtte strekke våpen og falt ned på jorden. Vingeskutt, men med noen erfaringer rikere. Blant annet den erfaringen at menneskene kan ikke fly.