Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

Kampen om medlemmene er langt fra over. Dagens Industri Energi i LO kjemper fortsatt om medlemmene med frittstående forbund og organisasjoner tilknyttet andre hovedsammenslutninger, men står langt bedre rustet enn tilfellet var for over 30 år siden.

Sekretariatet i LO vedtok etablering av eget forbund for oljesektoren i 1977, Norsk Olje- og Petrokjemisk Forbund (NOPEF) ble stiftet samme året, og sammenslutningen med Kjemisk skjedde etter vedtak i begge forbund i 2006. Veien fram til eget forbund ble langt vanskeligere og mer kronglet enn ildsjelene hadde tenkt seg. Det ble en lang marsj.

Mange forbund var involvert

Da forbundet ble stiftet, hadde det gått over 10 år siden Jern og Metall sendte brev til LO med spørsmål om hvem som skulle ha organisasjonsretten over de nye virksomhetene. Samme år vedtok sekretariatet i LO at Arbeidsmandsforbundet skulle organisere borearbeiderne, Kjemisk de ansatte på raffineriene, Sjømannsforbundet forsyningsskipene og Jern og Metall verkstedbedriften Aker Norsco i Tanager.

Det videre arbeidet viste at dette organisasjonskartet langt fra var tilpasset utfordringene i denne nye sektoren. Kjemisk hadde for eksempel ikke et godt nok tilbud til ansatte med høy kompetanse ved de landbaserte virksomheter.

Kraftige protester

Forfatteren av boka ”Kampen om oljearbeiderne”, Terje Johansen, kjenner Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund fra innsiden. Han var redaktør for forbundets medlemsblad gjennom 15 år. Han har skrevet et grundig og svært detaljert verk om fagorganisasjonens historie, altså ikke om Norge som olje- og gassnasjon.

Han skriver om kampen om organisasjonsretten, om medlemmene, retten til fagorganisering og opprettelse av tariffavtaler.

Flere forbund var interessert, dels fordi de allerede hadde medlemmer i området, dels fordi de så muligheten for vekst i en voksende virksomhet. Det var allerede stor aktivitet både til sjøs og til lands, med lete- og borevirksomhet og bygging av raffinerier.

Arbeidsmandsforbundet hadde hovedansvaret under den første lete- og anleggstiden, deretter kom Sjømannsforbundet inn fordi mange sjøfolk ble engasjert på de flyttbare plattformene. Norske redere kom inn som arbeidsgivere.

Overføring av medlemmer mellom forbund, som fra Arbeidsmand til Sjømannsforbundet, medførte kraftige protester. Så sent som i november 1980 hadde 13 LO-forbund medlemmer blant ansatte i oljeindustrien. Samarbeidet mellom berørte forbund kunne nok ha vært bedre selv om det ble etablert fellesorgan.

13 LO-forbund med tilbud

Johansen skriver om medlemsverving, opprettelse av tariffavtale på stadig nye områder, om lønnskamp og streiker. Han har lagt vekt på å omtale innsatsen til svært mange tillitsvalgte på ulike nivåer, også deres politiske engasjement.

En person som Tom Nordahl, aktivist og forbundsstyremedlem i flere perioder, vil bli husket også fordi han snakket rett fra levra.

Dessverre er ikke forbundets leder gjennom 23 år fram til landsmøtet i år 2000 gjenstand for en bredere presentasjon. Det hadde Lars A. Myhre fortjent, dels som bygger av organisasjonen, dels for sitt internasjonale engasjement også etter at han trakk seg som leder.

Nei til parti-støtte

NOPEF var det eneste LO-forbundet med hovedkontoret utenfor Oslo. Det ble lagt til Stavanger for å ha nærhet til hovedtyngden av medlemmene. Forbundet har hele tiden sagt klart nei fagligpolitisk samarbeid selv om forbundslederen aldri la skjul på sin partitilknytning. Sammenslutning med Kjemisk medførte at hovedkontoret i Stavanger ble nedlagt, men prinsippet om ikke å yte økonomisk støtte til politiske partier ble videreført i det nye forbundet Industri Energi.

Spørsmål om moral

Kampen for et bedre og tryggere arbeidsmiljø er viet god plass. Dette gjelder de mange store ulykkene som Alexander Kielland i 1980 og Piper Alpha-plattformen i engelsk sektor i 1988, for ikke å glemme dykkernes situasjon.

Terje Johansen fastslår at den internasjonale oljeindustrien, ikke minst for virksomhetene til sjøs, hadde en helt annen holdning til norske kjerneverdier som arbeidervern, faglige rettigheter og andre menneskeretter.

”I 2009 venter flere erstatningskrav på rettslig behandling. Likevel er arbeidsmiljøskandalene i norsk oljeindustri dypest sett ikke et spørsmål om juss, men om moral og anstendighet”, skriver Terje Johansen i sluttordet.

Fortsatt kamp om medlemmene

Forbundet ble etablert i en tid da LO var opptatt av å trekke ikke bare nye grupper, men også eksisterende forbund inn i LO. Forholdet til organisasjoner utenfor ble tatt opp under LO-kongressen i 1977, samme år som Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) ble etablert og to år etter dannelsen av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF).

LO under Tor Aspengren betraktet disse etableringene som mulig utfordring av LOs suverene stilling på arbeidstakersida. Dette gjaldt ikke minst nykommeren YS med organisasjonstilbud temmelig identisk med eksisterende LO-forbund. Samtidig var det rundt 70 organisasjoner utenfor alle hovedsammenslutninger med til sammen 130 000 medlemmer. Ifølge Trond Bergh, som skrev bind III i LOs historie, var rundt 250 000 arbeidstakere organisert utenfor LO på dette tidspunktet.

Eneste nye LO-forbund

NOPEF var faktisk det eneste forbundet som kom til under Aspengrens formannsperiode (1969-1977). Til gjengjeld var dette nye yrkesgrupper som følge av at Norge var i ferd med å bli en olje-nasjon.

Boka ”Kampen om oljearbeiderne” er en bredt anlagt fortelling om bevisste ildsjeler, som taklet de mange og nye utfordringene som fulgte i kjølvannet til olje- og gassvirksomheten til sjøs og på land. Innholdet appellerer kanskje spesielt til de nåværende og tidligere aktive i organisasjonen, men boka forteller også om oppnådde resultater og hvilken viktig rolle organisasjonen har hatt siden stiftelsen på Bryne i 1977.