Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Anne-Beth Skrede var forbundssekretær i Norsk Sjømannsforbund fra 1994 – 2002. Hun la vekt på å gjøre en grundig jobb, og lå an til å ta over som forbundsleder etter Erik Bratvold.

– Men så sluttet du. Hvorfor?

– Sjømannsforbundet har vært en arena for maktkamp i mange perioder. Jeg var den første valgte kvinne i forbundet, og som kvinne i en mannsbastion står du jo på ekstra. Mange trodde nok at jeg hadde lederambisjoner, men det hadde jeg altså ikke. Det var et riktig tidspunkt å slutte på, men jeg hadde en fin tid der, sier Skrede.

– Jeg er ikke konfliktsky og ønsker klare meldinger begge veier. Men så gjelder det ikke å dvele ved konflikter, men komme videre, sier kvinnen som i dag er rådgiver for miljø og bærekraftig utvikling i LO.

Tiden i Sjømannsforbundet ga tung erfaring fra Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen(ITF), der hun satt i sjøfarts- , kvinne- og fiskerikomiteen. Hun har arbeidet med maritime konvensjoner i flere internasjonale organisasjoner, blant annet ILO. Sånn sett er Københavnkonferansen en av mange, men likevel helt spesiell, ut fra hva som står på spill.

– Det er flott med det store engasjementet, 15 000 deltakere, LOs betydelige nærvær, samt at hele verdens fagbevegelse stiller så sterkt, mener LOs kvinne i København.

Bestefaren tok initiativet til den første forening i Sjømannsforbundet på de kanter Skrede kommer fra, nemlig Hareid kommune på Sunnmøre. Han var Amerika-farer, politisk aktiv for Ap og satt i kommunestyret. Faren, Jan Skrede, fortsatte i samme sporet. Han var i Sjømannsforbundet i hele sitt voksne liv og var også politisk sekretær under fiskeriminister Eivind Bolle.

– Som barn var jeg derfor i Oslo om somrene. Jeg lærte å svømme på Stilla, i elva som renner ut fra Maridalsvannet, forteller Anne-Beth.

Hun har vært fisker på reketråler og fabrikktråler. Sin første tur hadde hun i 1986, den siste i 1991. Den gangen var 500 kvinner på fiskefartøyer medlemmer av forbundet bare i Ålesund.

– Jeg har opplevd flatt hav i Nordsjøen, vi lå og solte oss på dekk på frivakta, forteller Skrede, som også har vært ute i sludd, snø og storm.

– På min første tur på vei til Svalbard hadde vi fem døgn i stiv kuling. Det var da jeg skjønte at jeg ikke hadde anlegg for å bli sjøsyk.

I WWF, der Skrede begynte som skipsfartsrådgiver etter tiden i Sjømannsforbundet, er de fulle av lovord om LOs miljø- og klimarådgiver. Generalsekretær Rasmus Hansson rekker å fortelle LO-Aktuelt at ”de liker å eksportere flinke folk til viktige jobber….” før han løper i et møte. Andre framhever det personlige engasjementet. Nå bygger Skrede og mannen plusshus, en hustype som nesten ikke krever strøm. I sommer fikk 42-åringen en ukes fri fra LO for å rydde oljesøl utenfor Langesund. Det var hennes baby i WWF, å kurse folk i hvordan man rydder opp etter slike ulykker. Ellers gikk hun sterkt ut mot Helga Pedersen i 2006, da fiskeriministeren ville halvere skipstrafikkens avstand til land, til tross for forsikringer om at leden skulle ligge rundt 30 nautiske mil fra kysten. «Man kan lure på om de lyver med vilje eller av uvitenhet», sa skipsfartsrådgiver i WWF, Anne-Beth Skrede den gangen.

– Står du på den uttalelsen?

– Ja, men jeg tror nok uvitenheten var større enn vrangviljen. De hadde rett og slett ikke gjort god nok jobb. Jeg er stolt over å være den som fikk lagt seilingsledene i riktig avstand fra land. Lærdommen er at man ikke må ta alt for god fisk, mener LO-kvinnen som nå sitter atskillig nærmere maktens korridorer.

I København stiller LO med en stor delegasjon, men Skrede er den eneste fra LO i den norske delegasjonen, som består av 145 personer fra politikk, byråkrati og organisasjoner.

– Dette er litt unikt for Norge og er prega av den norske modellen med sterkt partssamarbeid, sier Skrede.

– Hvor mye vil Københavnmøtet være preget av konflikten mellom i-land og u-land?

– Tilliten mellom partene er tynnslitt. Etter Kyoto forpliktet 37 i-land seg til å redusere utslippene, men nesten ingen har gjort det. Så u-landene har en berettiget kritikk her, mener Skrede. Hun legger til at de som forurenser mest må ta regninga.

– Det er vi som har råd. U-landene mener at vi i de rike landene har en klimagjeld overfor dem, et synspunkt jeg har stor forståelse for, sier LO-rådgiveren, som har to sønner på ti og sju år.

Kina, India og USA blir tre viktige land i København. Kina har stor økonomisk vekst, store miljøproblemer, natur- og helseskader.

– Kina er faktisk ett av de landene som innfører flest klimatiltak. De bygger blant annet 50 miljøbyer etter mønster av Masdar i Emiratene, der det skal være nullutslipp, eller såkalte klimanøytrale byer, så det skjer mye spennende i Kina, forteller Skrede. Hun viser også til et møte mellom norsk og kinesisk LO, der klima var en av hovedsakene.

USA slipper ut 20 tonn CO2 per person i året, Norge 12,5, Kina fem og India ett tonn.

– Jeg skjønner at India har behov for velstandsvekst, men det må skje på en klimavennlig måte, samtidig som vi må kutte i våre utslipp, mener Skrede. Hun har inntrykk av at India er veldig bevisst på naturens tålegrense. I Bangla Desh vil de få kjempeproblemer hvis havet stiger, noe som involverer folk på en helt annen måte.

Norges sjefsforhandler Hanne Bjurstrøm sa nylig at man må forplikte disse landene med tiltak og ikke nødvendigvis med tallfestede og tidfestede utslippsreduksjoner.

– Kommentar?

– Forpliktelser på tid og mengde er viktig også når det gjelder disse landene, mener LO-rådgiveren. USA er skeptisk til internasjonale protokolltekster, og Obama har vansker med å få til akseptabel klimalovgivning i hjemlandet. Men Anne-Beth Skrede mener man må stille krav til USA, samtidig som det er helt avgjørende å få dem med.

– Rundt 185 land har forpliktet seg i forhold til Kyoto-avtalen fram til 2013, men fra da av må vi ha noe juridisk bindende. For LO er det viktig at vi får til tiltak som sikrer målet om at temperaturen på verdensbasis ikke skal stige mer enn 2 grader. Da er det behov for tall og tidslinje, men vi trenger ikke være låst på at vi må ha tall på absolutt alt nå, hvis vi finner andre måter å løse problemene på. Det er resultatet som teller, sier Skrede.

– Men det haster og det er viktig å komme langt i København.

Prisen for klimatiltakene over hele verden er beregnet til 100 milliarder Euro i året. Skrede minner om lavutslippsutvalget som understreket at tiltakene må komme raskt, da det blir mye dyrere senere. Flere land har nå planer om å løse klimaproblemene med å bygge atomkraftverk. LO-rådgiveren mener vi ikke skal ty til den løsningen:

– Klimavennlig er ikke nødvendigvis miljøvennlig. Vi må få til begge deler, mener hun. Skrede roser Norges tre milliarders investering for å hindre avskoging i Brasil. Hun ønsker tilsvarende midler til teknologioverføring, der hun mener Norge kan spille en betydelig rolle.

– LO er opptatt av at vi løfter blikket og tenker globalt, slik at vi med god teknologi kan bidra til å begrenset klimautslippene i andre land. LO-rådgiveren nevner at produksjon av silicium forurenser, men at det trengs for å lage solceller og at det gir en betydelig nettogevinst for miljøet.

– Aluminiumproduksjon uten CO2-utslipp er også noe å satse på, ifølge 42-åringen som viser til at transport står for ¼ av de norske utslippene.

– Vi er ikke flinke nok på dette området. Hun nevner mer satsing på mer kollektivtransport, biogass og elektriske biler som noen tiltak.

– Hvorfor kan vi ikke få på plass batteristasjoner for el-biler, der man bare kan vippe ut batteriet og bytte det med et nytt, sier hun. Hvorfor gjør vi ting så vanskelig…??