Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Da Kyoto-protokollen ble undertegnet i desember 1997 skrev USA under protokollen, men president Bill Clinton hadde gjort opp regning uten vert. Han fikk ikke Senatet med på å ratifisere protokollen. I dag har 187 land ratifisert Kyoto-protokollen, men ikke USA. Verdens største forurenser ble derfor stående utenfor det internasjonale samfunnets forsøk på å minske klimautslippene.

Kyoto-protokollen innebærer at 37 industriland skal redusere sine utslipp av klimagasser med 5,2 prosent i forhold til urslippene i 1990. Reduskjonen skal skje i perioden fra 2008 til 2012. Avtalen krever at EU skal redusere sine utslipp med 8 prosent, USA med 7 prosent og Japan med 6 prosent.

Klimakonvensjonen

Protokollen bygger på Klimakonvensjonen (FNs rammekonvensjon om klimaendring) som ble vedtatt i Rio i 1992. Målet for denne konvensjonen er «å oppnå stabilisering i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.»

Hadde det ikke vært for den naturlige drivhuseffekten hadde gjennomsnittstemperaturen på jorda vært 18 kuldegrader i stedet for 15 grader. Men utslippet av drivhusgasser gjør at mindre varme stråler ut, og temperaturen i atmosfæren øker. Til nå har temperaturen bare økt med 0,7 grader, men den store konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfærene gjør at selv om utslippene hadde stoppet nå, ville temperaturen øke. De aller fleste land har sluttet seg til målet om at gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke med mer enn to grader.

De viktigste klimagassene er karbondioksid (CO2), metan (CH4)

og lystgass (N2O). Menneskeskapte utslipp av CO2 er hovedsakelig knyttet til forbrenning av fossilt brensel, men blir også dannet ved ulike kjemiske prosesser i industrien. Metan dannes særlig ved nedbryting av biologisk avfall på fyllinger og ved husdyrproduksjon i landbruket. Her i landet forårsaker husdyrgjødsel og kunstgjødsel det meste av N2O-utslippet.

For å bremse eller stanse den menneskeskapte drivhuseffekten må man enten redusere utslippene av klimagasser, eller øke opptaket av klimagasser (særlig CO2) fra atmosfæren i skog, jord og hav.

USA og Kina

Verdens største forurenser har vært USA, men på grunn av sin enorme økonomiske vekst har Kina nå større CO2-utslipp enn USA. I 2006 sto Kina for 29 prosent av verdens samlete CO2-utslipp, USA for 28 prosent. EUs 15 medlemsland etter 1994 står for rundt 16 prosent av utslippene.

Problemet knyttet til dette er at USA ikke har ratifisert Kyoto-avtalen. Kina tilhører den gruppen land i Kyoto-avtalen, u-landene, som ikke er pålagt utslippsreduksjoner. India er i samme gruppe som Kina med stor vekst i utslippene uten å være forpliktet til reduksjon.

Hele nøkkelen til en vellykket løsning i København er å få USA med på en forpliktende avtale om utslippsreduksjoner. Hvis ikke USA blir med, er det utenkelig at Kina og India skriver under på en avtale.

Klimapanelet

Sentralt i arbeidet med å dokumentere klimaendringene, har FNs klimapanel stått. I 2007 leverte de sin fjerde hovedrapport. Der konkluderer panelet med at den globale oppvarmingen er utvetydig. Det fører til at luft- og havtemperaturer øker, som igjen fører til omfattende smelting av snø og is, og at havnivået stiger.

Panelet mener at det er meget sannsynlig at mesteparten av årsaken til temperaturøkningen skyldes den menneskeskapte økningen i konsentrasjonen av klimagasser. De advarer mot at en del av klimaendringene er irreversible, og at mange arter står i fare for å dø ut. Klimapanelet mener at det er mulig å begrense klimaendringene til en temperaturøkning på mellom 2 og 2,4 grader hvis det skjer betydelige og raske utslippsreduksjoner.

Det er dette togradersmålet de fleste av verdens regjeringer har sluttet opp om, og som de skal prøve å få avtalefestet i København.

Russland har tilsynelatende vært flinke til å redusere utslippene sine. Fra 1992 til 2006 er de russiske utslippene redusert med 25 prosent. Det var utslippsnivået i 1990 som var bakgrunnen for Kyoto-avtalen. Rett etter 1990 kollapset hele det gamle Sovjet og industriproduksjonen og klimagassutslippene stupte. Det har ført til at tallmessig er Russland best i klassen. Men det er få land i verden hvor det er så enkelt og billig å få til utslippsreduksjoner som nettopp i Russland.

Kyoto-avtalen operer med utslippstillatelser bygd på 1990-tall. Disse er omsettelige. Russland selger disse, som internasjonalt går under betegnelsen «hot air». EU har foreslått Russland kutter 25 prosent i utslippene.

EUs utslipp har holdt seg noenlunde konstant i de siste årene. Den viktigste årsaken til dette er fallet i industriproduksjonen. EU har lovt å kutte 20 prosent; 30 prosent hvis det blir noen avtale i København.

Klimapanelet antyder at industrilandene samlet må belage seg på rundt 25-40 prosent kutt i utslippene innen 2020 hvis togradersmålet skal være innen rekkevidde.

For året 2050 har en rekke land foreslått globale utslippsmål som er fra 50 til 85 prosent lavere enn utslippsnivået i 1990. For landene som i dag regnes som industriland diskuteres mål som er 80-95 prosent lavere enn utslippene i 1990.

U-land

I Kyoto-avtalen er 37 land betegnet som i-land. Men nå må flere land med i gruppa som skal kutte utslipp. Det blir derfor en dragkamp om hvilke land som blir u-land. I tillegg er det også spørsmål om kostnadene knyttet til utslippskutt i u-landene og skader som følge av klimaendringene.

U-landene vil kunne argumentere med at de har gått glipp av velstandsvekst hvis de må kutte i klimagass-utslippene, og det må kompenseres. Det verserer svært ulike anslag for behovet for slik finansiering. FNs klimasekretariat (UNFCCC) har antydet 250 milliarder amerikanske dollar årlig i 2020. EU opererer med et lavere anslag på 100 milliarder euro årlig.

De fleste kommentarene går ut på at det blir en eller annen avtale i løpet av møtet i København, men det er lite som tyder på at det blir en juridisk bindende avtale. Det viktigste er at prosessen ikke stopper opp. USAs rolle er avgjørende for framdriften, men i det amerikanske senatet er det ikke flertall for noen avtale. Men det vil være en katastrofe for klimaarbeidet framover hvis Obama opplever å få slengt døra i fjeset av et reaksjonært flertall i Senatet, slik Clinton opplevde etter Kyoto-møtet.

De fleste kommentatorene mener at det er viktig å ha USA med på et lavt nivå, enn å ha dem stående utenfor. Hvis ikke USA er med vil det være så godt som umulig å få med Kina på en avtale.