Kvinner med bare grunnskole har tre ganger så høy risiko for hjerteinfarkt som kvinner med høy utdanning. Menn på Oslos vestkant lever 10 år lenger enn sine medborgere på østkanten.

Og de sosiale forskjellene på helse slår inn tidlig i livet. Overvekt hos barn er mer utbredt i småkommuner enn i byene, skrev Dagsavisen i går. Og barn av mødre med lav utdanning er mer overvektige enn barn av kvinner med høy utdanning.

Det er ikke årene på lesesalen i seg selv som beskytter folk, men det faktum at livsstil og helse er så tett sammenvevd med økonomiske og sosiale variabler. Lite nytt i dette; det har alltid vært bedre å være frisk og rik enn syk og fattig. Det nedslående er at de sosiale ulikhetene i helse og sykdom har fortsatt å øke til tross for økt kunnskap og velstand.

Knapt noe land har på noe tidspunkt i historien hatt bedre forutsetninger for å bryte mønsteret enn oljerike, likhetsorienterte Norge. Her til lands har vi satset stort på folkeopplysning. Det er vel og bra. Men når Helsedirektoratet over en treårsperiode bruker 46 millioner på å leie inn folk til å lage kampanjer, er det grunn til å spørre om pengene kunne ha vært brukt på noe mer konkret. For 46 millioner kan man for eksempel kjøpe omtrent tre millioner kilo epler. Og som kjent: «an apple a day keeps the doctor away».

Mens effekten av pr-byråenes kampanjer er uviss, er det hevet over tvil at skolefrukt virker. Gratis frukt på ungdomskolen førte til at alle elevene spiste mer frukt, samtidig som forbruket av usunn snacks og brus gikk ned. Nå er skolefrukten historie. Regjeringen sier pengene skal brukes på læring, ikke på mat. Som om det var en motsetning. I virkeligheten er mat en forutsetning for læring. Det tok myndighetene konsekvensen av allerede på 1930-tallet, og innførte den såkalte Oslo-frokosten på skolene.

Barnas kosthold er foreldrenes ansvar, lyder mantraet nå. Og selvsagt har hver og en av oss ansvar for vår egen og våre barns helse. Men når vi vet at variasjonen spenner fra hjerteskårede fruktbiter til null matpakke, har vi ikke da et ansvar for å prøve å nulle ut de forskjellene barna stiller med på startstreken?

Skolefrukten er omstridt og latterliggjort, men som helsepolitisk grep nesten latterlig enkelt. Som politiker baler du med komplekse og kompliserte saker. For en sann glede det måtte være å vite at du kan påvirke folks helse ved noe så enkelt som en skolefruktordning. Så inspirerende det måtte være å tenke på hvilke muligheter dette gir. For eksempel har mange norske skoler, særlig i storbyene, flere elever enn de er dimensjonert for. Det betyr at gymsalen er et sjeldent gode og at uteområdet er spist opp av såkalt midlertidige brakker. På andre skoler tegner elevene middagen istedenfor å lage den, fordi skolen mangler penger til å kjøpe ingredienser. Ikke akkurat et signal fra samfunnet om at kosthold og fysisk fostring er viktig.

Nye gymsaler, gratis frukt og gode råvarer på skolekjøkkenet koster penger. Det gjør det også å ansette de 860 helsesøstrene som tidsskriftet Sykepleien anslår at Norge mangler. Eller å ansette flere lærere og sosialarbeidere som kan hjelpe til med lekser og fange opp sosiale problemer. På sikt er det nok likevel billigere enn hjerteinfarkt, overvekt og livsstilssykdommer. Dessuten ville en slik investering uttrykke en tydelig ambisjon om folkehelse. En ambisjon om å kompensere sosial ulikhet, et mål om at du skal ha god helse selv om du ikke kommer fra et hjem der frukt og grønnsaker skjæres ut som hjerter, - ja, selv om du kommer fra et hjem der regelmessige måltider ikke er hverdagskost.