AV TERJE I. OLSSON

Den tyske landsorganisasjonen DGB har de siste fem-seks årene hatt krav om en lovbestemt minstelønn helt øverst på dagsorden, men politisk har det ikke vært mulig å få gjennomslag. Den konservative regjeringen til forbundskansler Angela Merkel står beinhardt på at de ikke vil innføre en generell, riksdekkende minstelønnssats, men at dette skal skje bransjevis og gjennom forhandlinger mellom partene. Riktignok er det en viss bevegelse i saken i CDU/CSU, men den høyreliberale koalisjonspartneren FDP har stilt seg helt avvisende.

Likevel vedtok regjeringen fire dager før jul å fastsette en egen minstelønnssats for vikarer, midlertidige og innleide arbeidstakere med virkning fra nyttår. Loven kom etter at fagforeninger og arbeidsgivere var blitt enige i bransjevise forhandlinger. Dermed er nå 11 ulike bransjer med over fire millioner arbeidstakere omfattet av lover som fastsetter minstelønnssatser.

Møter kritikk

Ordningen får virkning for vel 900.000 arbeidstakere uten fast ansettelse, og blir både hilst velkommen og møtt med kritikk fra fagbevegelsen og fra opposisjonen i Forbundsdagen.

En av de fem valgte topplederne i DGB, Claus Matecki, betegner tiltaket som et «overmodent første skritt» for å hindre sosial dumping.

– Dette endrer ikke vårt mål som fortsatt er lik lønn for likt arbeid, sier Matecki.

Også sosialdemokratene og venstrepartiet Die Linke kritiserer den nye minstelønnsloven. Hubertus Heil, vise-fraksjonsleder for sosialdemokratene i Forbundsdagen, sier at partiets hovedkrav fortsatt er en generell, riksdekkende og lovfestet minstelønnssats for alle. Die Linkes parlamentariske leder, Gregor Gysi, sier at satsene er alt for lave og gjentar partiets krav om en minstelønn på minimum 10 euro i timen.

Timelønn på 55-65 kroner

Kritikken fra fagbevegelsen går både på at de innførte minstelønnssatsene er for lave og at det er så mange muligheter for å omgå loven.

For arbeidstakere i de fem østlige delstatene, dvs. det tidligere DDR, er minstelønnen satt til 7,01 euro eller snaue 55 kroner timen. Arbeidstakere i det tidligere Vest-Tyskland får 7,89 euro timen, eller rundt 7,50 kroner mer. Dette er nogenlunde midt på treet sammenliknet med minstelønnsavtalene i de ti andre bransjene. Håndverkerfagene ligger høyest mens pleie- og tjenesteytende sektor ligger lavest på skalaen.

Øst-vest-forskjeller

I løpet av januar vil også minstelønnssatsene for utvendig og innvendig renholdere bli justert fra 8,55 til 8,82 euro i Vest-Tyskland og fra 7,00 til 7,33 euro i Øst-Tyskland.

Denne geografisk/historiske forskjellsbehandlingen av arbeidstakere i øst og vest vekker sterke reaksjoner i fagbevegelsen, 21 år etter sammenslåingen av de to tyske statene og «tysk enhet». DGB og særforbundene har i årevis og med vekslende engasjement prøvd å få innført lik lønn i hele Tyskland, men fortsatt er det ikke mulig.

Ellers viser tallene at Tyskland fortsatt har meget lave lønninger sett med en europeisk målestokk. Til tross for at Tyskland har Europas suverent sterkeste økonomi, og gjerne kalles den økonomiske motoren på kontinentet, viser statistikken at Tyskland bare ligger på 8. plass i EU når det gjelder lønnsnivå. Tyskland ligger dermed etter land som Danmark, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Østerrike, Finland og Holland. Noe av årsaken til dette er utvilsomt at 20 av EUs 27 medlemsland allerede har innført en lovbestemt minstelønn.

Omgår loven

Til tross for at timelønna er lav for meget store grupper, finner nå ”kreative” arbeidsgivere stadig nye måter for å unngå selv de lave minstelønnssatsene. En ny kristelig fagorganisasjon (DHV) inngår nå egne husavtaler med den nye arbeidsgiverorganisasjonen ILS, der de tilbyr lønninger helt nede i seks euro timen i Øst og 6,50 euro i Vest.

I det hele tatt er ordninger med egne husavtaler sterkt økende i Tyskland. En undersøkelse gjort av IG Metall viser at dette er den nye trenden for å holde lønningene nede. Slike nye husavtaler gjelder på lik linje med andre tariffavtaler og gjelder dermed foran de lovpålagte minstelønnssatsene.