Dette er et overordnet utviklingstrekk som Europautredningen påpeker ved EØS-avtalen.

– Tilpasninger og unntak blir stadig vanskeligere, og det spillerommet som den såkalte reservasjonsretten gir, er ytterst lite. Holdningen på EU-siden til å reservere seg er, om noe, blitt enda mer restriktiv gjennom årene, heter det.

Rapporten mener at rettsaktene i hovedsak gjennomgår tekniske tilpasninger som å bytte ut «EU» med «EØS» og lignende. Gjennom hele perioden 1992-2011 har Norge bare fått 55 såkalte materielle unntak, fra over 6.000 nye rettsakter. De fleste ligger mange år tilbake i tid.

– I praksis fungerer ikke unntaksmuligheten som noen kompensasjon for den demokratiske mangelen ved EØS-avtalen. Det gjør heller ikke reservasjonsretten, skriver Sejersted-utvalget.

– Les også: Skal utrede EØS-avtalen

Utviklingen av ny politikk i EU og Schengen, innenfor områder som dekkes av EØS-avtalen, har vokst kraftig i perioden 1992-2011. Men de organer i EU som Norge tradisjonelt har møte- og talerett i, er blitt supplert med nye, selvstendige byråer, der norske representanter ikke umiddelbart har adgang, langt mindre innflytelse.

Europautredningen, under ledelse av professor Fredrik Sejersted ved Institutt for Europarett i Oslo, overrekker tirsdag en nesten 1.000 sider stor rapport om hvordan EØS har fungert for Norge siden starten 1. januar 1994.

De 12 medlemmene i utredningen er enige om det meste, men et mindretall tar noen dissenser i beskrivelsen av hvor god EØS-avtalen har vært for det norske samfunnet sett under ett. Dette gjelder medlemmene Dag Seierstad (SV-rådgiver) og Liv Monica Bargem Stubholt (tidligere Sp-statssekretær i UD), til en viss grad også Kate Hansen Bundt, generalsekretær i Atlanterhavskomiteen.

– Les også: Arbeidsledige EU-borgere inntar Norge

EU gir byråene stadig mer makt og kompetanse, slik at de kan løse oppgaver på fellesskapets vegne. Norge kan ikke med EØS-avtalen i hånden kreve nærvær, men må argumentere seg med fra gang til gang.

Norske representanter kan heller ikke garantere overfor EUs medlemsland at Norge vil etterleve det som måttes vedtas, da slik myndighetsavståelse kan være i strid med Grunnlovens paragraf 93.

Høsten 2011 hadde EU 43 mer eller mindre selvstendige byråer spredd rundt i medlemslandene. Norske representanter er gitt adgang til 26, som oftest som observatører. Uansett er det norske nærværet ikke på nivå med EUs egne land, og påvirkningsmulighetene anses som små.

Dette tiltakende misforholdet ble påpekt allerede i 2009 av dåværende EU-ambassadør Oda Sletnes i et mye omtalt «problemnotat».

– Les også: – Bør melde oss ut av EØS

Et annet iøynefallende trekk er at EU har vokst til 27 medlemslandene, noe som i seg selv begrenser muligheten for å vinne fram med avvikende posisjoner, sier Europautredningen. Tallmessig er det 500 millioner mennesker i EU mot drøyt 5 millioner i EFTA-pilaren.

I tillegg har EUs indre utvikling gitt EU-parlamentet gradvis mer reell makt. Dette er ikke en institusjon som Norge har en organisert og systematisk kontakt med.

Det skaper dessuten usikkerhet at hele EUs utenrikstjeneste endres radikalt i henhold Lisboatraktaten. Norge håper dette kun er organisasjonsmessige endringer, som ikke indikerer at EU nedprioriterer EØS-avtalen.

Rapporten fastslår at den demokratiske mangelen ligger i selve EØS-strukturen og kan ikke endres, bare avhjelpes. Men uten deltakelse og innflytelse synker den politiske interessen i Norge, med den følge at norske utsendinger i EU-komiteene sjelden mottar klare politiske signaler og instrukser, heter det.

– Generelt må den norske representasjonen i EUs komiteer sies å utgjøre en meget svak kompensasjon for mangel på demokratisk deltakelse, skriver utvalget. (ANB-NTB)