Av Trine Lise Sundnes

Skal vi fortelle videre på den gode historien, er det selvsagt at dagens lov fungerer. I dag er mulighetene til å få fast ansettelse stor, fordi reguleringen bygger opp under at fast ansettelse skal være hovedregelen.

Midlertidige ansettelser er naturlig nok ment for midlertidig behov for arbeidskraft. Enten en tidsbestemt avtale, eller et bestemt arbeid som er av forbigående art. Det er mange gode eksempler: Prosjekter med sluttdato, sesongvariasjoner i arbeidet, eller for å ta unna topper i arbeidet. Alt dette er lov i dag. Mange av disse får også fortsette videre. Det er de gode fortellingene.

At arbeidsministeren velger å bruke de gode eksemplene fra dagens godt fungerende lovverk som begrunnelse for å endre en lov er søkt. Loven fungerer jo åpenbart, så noe overbevisende argument for å endre lovverket er det jo ikke.

Mer tvilsomt er det når mediene villig jakter de gode eksemplene fra dagens lovverk for å illustrere morgendagens lovverk. For de andre fortellingene, de ansiktsløse historiene, blir nemlig ikke presentert.

De som håper at arbeidsgiveren skal anerkjenne den gode jobben de gjør og som forhåpentligvis vil føre til en faste ansettelse. Arbeidstakere som i frykt for å miste den midlertidige jobben ikke våger å gå ut med sin historie. De som ikke engang våger å stille kritiske spørsmål på arbeidsplassen for det fører jo ikke fram til fast ansettelse. Slik blir deres fortelling en godt bevart hemmelighet. Ingen arbeidsgiver vil presentere slike arbeidsplasser heller, ikke med Robert Eriksson på besøk.

I fagbevegelsen vet vi imidlertid at det finnes arbeidsgivere som allerede i dag både utnytter og bryter lovverket. De ansetter arbeidstakere på midlertidige kontrakter selv om det ikke er ment å dekke et midlertidig behov. De praktiserer morgendagens lovverk, skjønt det ennå ikke er lov.

Brudd på og utnyttelse av lovverket burde ikke premieres med en generell adgang til midlertidige ansettelser, verken om det er 9 måneder eller 12 måneder. Eriksson uttaler at det fortsatt skal være begrensninger i lovverket for å unngå at arbeidsgiver utnytter ansatte. Når vi vet at regelverket brytes i dag, hadde det vært langt bedre for arbeidstakeren om regjeringen hadde kommet med virkemidler som ga den enkelte reelle muligheter til fast jobb. Men det er tydeligvis ikke i regjeringens interesse, og de velger heller dårlig skjulte verktøy for å gi arbeidsgiver mer makt.

Før høringsfristen går ut uttaler for sikkerhets skyld Eriksson til TV 2 nyhetene at regjeringen vil innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser i enten 9 måneder eller 12 måneder, uavhengig av de innspill som måtte komme av høringsrunden. Det er arrogant, men ikke uventet.

Med Robert Erikssons nye lov kan vi dessverre forvente flere ansiktsløse fortellinger. De historiene som arbeidsgiveren ikke vil fortelle journalister, og fortellingene den med midlertidig kontrakt kvier seg for å fortelle.

Arbeidstakere som alltid må ta til takke med den midlertidige kontrakten, blir sjeldent nevnt. Ofte glemt. Arbeidsgiveren som lovstridig kun tilbyr midlertidige ansettelser derimot, belønnes med at regjeringen nå gjør det lovlig. Lenger ned i bukselomma på arbeidsgiver kommer du neppe!