Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det råder nærmest thatcherhysteri i det offentlige ordskiftet for tida. Mye skyldes nok filmen «The Iron Lady», som neste fredag har premiere på norske kinoer – filmen hvor Meryl Streep spiller Margaret Thatcher har allerede begynt å høste prestisjetunge priser.

Gruvearbeiderstreiken i 1984

Thatcher var Storbritannias statsminister fra 1979 til 1990. Hun kom fra Toryene, det konservative partiet, og er mest kjent for sin privatiseringspolitikk, antikommunisme og sin beinharde linje og konfrontasjonene med britisk fagbevegelse, særlig gruvearbeiderforbundet med dets markerte leder Arthur Scargill på 1980-tallet. Det toppet seg skikkelig med den store gruvestreiken i 1984-85.

Maggie reddet verden

Naturlig nok er det den politiske høyresiden som smir mens jernladyen er varm. Den liberale tankesmien Civita stilte på et frokostmøte på Cafe Christiania, bare et håndveskekast fra Stortinget, spørsmålet: Reddet Margaret Thatcher Storbritannia?

Til å besvare spørsmålet kom en fullstappet kafe med konservative og liberalister, FrP-leder Siv Jensen, sosialdemokrat og statsviter Øivind Bratberg og kommentator i Dagens Næringsliv Kjetil Wiedswang.

Og hva svarte de tre sistnevnte? De to første forsøkte å nedtone sine anti- og sympatier, mens Wiedswang svarte:

– Nei, hun reddet ikke Storbritannia – hun reddet verden!

Bratberg var noe mer smålåten:

– Hun reddet Storbritannia ut av hengemyra, men det fantes flere veier ut.

Cowboypolitikk

De fleste fagforeningsfolk, enten de bor på det britiske øyriket eller andre steder, er nok enige om at Thatcher, var fagforeningsknuseren framfor noen. I den vestlige verden har hun vel historisk sett akkurat i den sammenheng bare hatt konkurranse av Ronald Reagan, president i USA fra 1980-88, en av flere moderne amerikanske presidenter med klare cowboysympatier. Enten er du mot dem eller så er du med dem.

FrP-lederen mener at Thatcher først og fremst angrep fagforeningspampene, og det med rette, ikke fagbevegelsen som sådan.

– Husk at fagforeningslederne i Storbritannia den gangen ikke var som Valla og Flåthen, det var en ganske skrudd gjeng, sier Wiedswang.

Thatcher, Reagan og Blair

Siv Jensen forsikret for ordens skyld at hennes to store politiske forbilder var nettopp Thatcher og Reagan. Thatcher møtte Jensen sågar etter at Thatcher ble syk (Thatcher lider i dag av demens). Og fikk gåsehud.

– Thatcher har inspirert meg voldsomt fordi hun turte å stå ved noe, turte å gjennomføre noe selv om dette var kontroversielt, sier Jensen.

– Og veit dere hva hun svarte når hun fikk spørsmål om hva som var hennes største seier? Spør Jensen. Og svarer sjøl:

– Tony Blair og New Labour!

Ikke svart-hvitt

Bratberg var opptatt av at synet på Thatcher ikke bør farges i svart-hvitt. Hun var full av paradokser.

– Thatcher var anti-sosialist, hun var mot Labour og Sovjetunionen. Innenriks ville hun bringe inflasjonen ned, og det var det absolutt behov for. Men hun var en fremmed fugl, også i sitt eget parti. Framfor alt ønsket hun å forandre folks hjerte og sjel – hearts and souls, sier Bratberg som mener thatcherismen bare bidro til å sementere det store klasseskillet som var i Storbritannia den gangen – og som landet fortsatt sliter med.

– Men Margaret Thatcher var ikke så reaksjonær som enkelte vil ha det til, sier Øivind Bratberg.