JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Arven etter Thatcher

For å unngå den utviklingen Thatcher satte i gang i Storbritannia, må vi lære av thatcherismens konsekvenser og ikke la oss blende av dens retorikk, kan vi lese i ny manifestpamflett.

– Mindre og mindre gikk til lønninger, mer og mer til industrieiernes profitt. Samtidig økte både den britiske statsgjelda og britenes private gjeld, sier Simon Reid Henry, samfunnsforskeren som i dag utga manifestpamfletten «Arven etter Thatcher». Samfunnsbeskrivelsen er fra Margaret Thatchers Storbritannia i de elleve årene hun var statsminister, fra 1979 til 1990.

Inflasjonen var under kontroll

Reid-Henry er overbevist om at Thatcher, uansett hvor mye den politiske høyresida forsøker å glorifisere The Iron Lady: Hun fikset verken den skakkjørte britiske økonomien eller gjorde staten mindre byråkratisk, to av hennes klareste målsetninger.

– Mye av det Thatcher kom til makta for å kurere, for eksempel inflasjonen, hadde Labour allerede kurert, sier Reid-Henry.

Blair – den store skuffelsen

Det som imidlertid bekymrer Reid-Henry mest er at til tross for at mange av de som ble mest rammet av hennes jernharde politikk og hater henne den dag i dag, råder det likevel en politisk konsensus hos the establishment. Fra høyre til venstre.

– Hun endret ikke bare ett parti, men to, sier han.

Med det mener Reid-Henry at ikke bare Thatchers eget parti Toryene, men også Labour under sin nye leder Tony Blair, det såkalte New Labour, ble varig endret. Det ble tydelig for alle da Blair vant valget i 1997, etter 18 år med konservativt styre i Storbritannia.

– New Labour reverserte verken Thatchers privatiseringspolitikk, hennes sosial- og boligpolitikk eller lovene mot fagbevegelsen, sier samfunnsforskeren.

Under lanseringen av Reid-Henrys pamflett på Litteraturhuset i Oslo i dag morges var også Danny Dorling, professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Sheffield. Han var også opptatt av at lite har endret seg til det bedre etter Thatcher. Det eneste positive trekket han kunne finne var at fascismen var mye mer utbredt 1970-tallets Storbritannia enn i dag og at synet på homoseksuelle var mye verre den gangen. Skjønt, han var slett ikke villig til å gi Thatcher æren for dette.

Dorling påpekte at britene står for halvparten av kredittgjelda i Europa, barnefattigdommen er økende og arbeidsledigheten har bitt seg fast på et stabilt høyt nivå. Klasseskillet er enormt, og gapet mellom levealder avhengig av hvor du bor landet er svært stor. Eksemplet han trakk fram var levealdersforskjellen mellom Kensington og Chelsea, to bydeler i London og fattige strøk i Glasgow i Skottland.

– Margaret Thatcher idealiserte sin kjøpmannsfar, hadde en naiv tro på individualismen og trodde ikke på solidaritet mellom mennesker, sier Dorling og parafraserer og latterliggjør Thatchers kjente slogan «There is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families».

1. Ulikhet i Storbritannia skyldes politiske feilgrep på tvers av partigrenser, men har økt mest under regjeringer på høyresiden.

2. Mangelen på klassepolitikk legger til rette for normalisering av ulikhet.

3. Politikk som gagner de rike, er uforenelig med sosial rettferdighet.

Annonse
Annonse

1. Ulikhet i Storbritannia skyldes politiske feilgrep på tvers av partigrenser, men har økt mest under regjeringer på høyresiden.

2. Mangelen på klassepolitikk legger til rette for normalisering av ulikhet.

3. Politikk som gagner de rike, er uforenelig med sosial rettferdighet.