Olav Levin Johansen, Fengselsførstebetjent: Cand. polit.

Professor og sosionom Kari Killén sier i Fontene nr. 5/2010 at sosialt arbeid har vært rammet at flere ulykker. Der blant annet ”kjernen i sosialt arbeid, relasjonen til klienten, tapte til fordel for systemperspektiver og kognitive metoder.

I stedet for en balansert helhet fikk faget en uheldig slagside: For mye samfunn og for lite individ”.

Små enheters fordeler

I kriminalomsorgen er det den innsatte som er klienten og fengselsansatte som har hovedansvaret for å skape de nødvendige relasjonene i endringsarbeidet. En empirisk undersøkelse av Hammerlin og Mathiassen viser at nærhet mellom fengselsbetjentene og innsatte er spesielt viktig for å skape gode relasjoner, og det fungerer best i små anstalter. De innsatte sier at de blir kjente med fengselsbetjentene på en annen måte enn i store fengsler. Fengselsbetjentene blir også kjente med de innsattes familier fordi det er så få fanger å forhode seg til. ”Relasjonen skal bygge på gjensidig respekt og omsorg innenfor en ramme for nærhet og grenser som begge anerkjenner” . I sosiokulturelle prosesser tar mennesket opp i seg et enormt forråd av andres erfaringer . Derfor er både størrelsen på det sosiokulturelle fangefellesskapet og fengselsbetjentenes evner til å skape relasjoner, være en god rollemodell, vise respekt og omsorg viktig i rehabiliteringsarbeidet.

Den signifikante andre

I vårt endringsarbeid mener jeg at fengselsbetjenten, og spesielt kontaktbetjenten, har en viktig rolle. Forskning gjennom mange år har vist at den såkalte ”signifikante andre” som er en spesielt nær person som forelder og søsken, men også en lærer eller en annen nær omsorgsperson, har stor betydning i sosialisering . Denne teorien viser at en fengselsbetjent med spesiell profesjonell relasjon til en innsatt også kan bli en ”betydningsfull andre”. Det jeg ikke kan si noe sikkert om er hvilke betydning fengselsbetjentens dobbeltrolle (kontrollør og hjelper) har å bety for dannelsen av gode relasjoner. Det går nok ikke an å sammenlikne foreldrenes umiddelbare kjærlighet til sine barn med en fengselsbetjents relasjon til innsatte, selv om begge rollene innehar kontroll og hjelpefunksjon. Men fengselsbetjentrollens betydning må kunne sammenlignes med lærerens. Begge yrkesrollene gjennomfører pedagogisk veiledning og oppdragelse.

Evner og muligheter

Erfaring gjennom mange år i fengselsvesenet har vist meg at noen fengselsbetjenter har en unik evne til å skape gode relasjoner selv om de har en kontrollfunksjon og en hjelpefunksjon. I mine intervjuer av 10 fengselsbetjenter kom det frem et unisont ønske om å kunne hjelper innsatte til et rus og kriminalitetsfritt liv, men muligheten var ikke de beste på grunn av lite bemanning og mange rutiner som måtte følges opp. Denne arbeidssituasjonen skapte frustrasjon og manglende motivasjon, selv om hjelperidentiteten var sterk . For å ha mulighet til å nå målsettingen om rehabilitering, må kriminalomsorgen tilrettelegge for fengselsbetjentenes faglige utvikling slik at de kan få utnyttet sine evner i tillegg til profesjonelle arbeidsbetingelser. I praksis betyr det en tilrettelegging som gir mulighet for faglig og personlig utvikling gjennom bruk av evne, kompetanse og nok personalressurser.

Høgskoleutdanning og relasjon

De som kjenner meg vet at jeg er en forkjemper for høgskoleutdanning. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg mener at høgskoleutdanning vil løse alle problemer i kriminalomsorgen. Mitt svar er et klart nei. Dersom en skal tro på Killén sin teori om en balansert helhet i sosialt arbeid, blir økt utdanning viktig. Det vil være både teoretisk og erfaringsmessig naivt å tro at høgskoleutdanning for fengselsbetjenter i seg selv vil gi evner til å skape gode relasjoner. Likevel vil en høgskoleutdanning gi utvidet sosialfaglig og sikkerhetsfaglig kunnskap og kompetanse til fengselsbetjentene . Selv om eksterne spesialister har betydning i rehabiliteringsarbeidet, er det fengselsbetjentene med hjelper- og kontrollfunksjonen som sannsynligvis har de beste muligheter til å skape den nære signifikante relasjonen som Killén etterlyser i det sosialfaglige arbeidet. Ved å gi fengselsbetjenten høgskoleutdanning på lik linje med sosionomer, barnevernspedagoger, politi og vernepleiere blir fengselsbetjentyrket en profesjon, og kan i større grad enn i dag knytte teori, evne og praksis sammen i en helhetlig relasjonsbygging.

Døgnbasert omsorg

Denne relasjonsbyggingen vil øke mulighetene for rehabilitering dersom arbeidsforholdene ligger til rette med tid og bemanningsmessige muligheter. I en slik utvikling vil vi i fremtiden se en fengsels- og kontaktbetjent med høyere faglig og menneskelig kompetanse enn i dag. Denne fremtidige fengsels/kontaktbetjenten kan gjennom praktisk yrkesmessig tilrettelegging jobbe bedre pedagogisk, psykologisk, sosialfaglig og sikkerhetsfaglig i dannelsen av de relasjonene som er nødvendig i et godt rehabiliteringsarbeid. På sikt vil denne utviklingen kunne rette på de ulykkene som Killén viser til hvor kjernen i sosialfaglige arbeid er relasjonen. En viktig sluttkommentar er at fengselsbetjenten er den personen som har den døgnbaserte (kriminal) omsorgen for innsatte og dermed har de beste mulighetene til å skape de relasjonene som er betydningsfulle i rehabiliteringsarbeidet.