JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At det er «harde tider» i Europa, og særlig i verdensdelens arbeidsliv, er for så vidt ingen nyhetssak. Men sjøl om Ingeborg Eliassen er journalist, er det ikke i rollen som nyhetsformidler hun opptrer i da hun nå utgir boka «Harde tider», ei bok som handler om det nye arbeidslivet i Europa. Eliassen har fulgt dette tett gjennom mange år som utenriksjournalist i Stavanger Aftenblad, blant annet som reisende Europa-korrespondent siden 2011.

Denne boka stadfester så vel gjennom tradisjonell reportasjevirksomhet som i mer analytiske resonnementer at Europa ikke er helt frisk, og har hatt relativt sterk feber siden finanskrisen slo til i 2008. Noen land er riktignok sykere enn andre. Blant verstingene er Hellas og Irland, men også Italia, Portugal og Spania sliter med dårlig økonomi og stor arbeidsledighet. Det er nesten bare Tyskland som sånn noenlunde kan friskmeldes. Men det har kostet tyske arbeidstakere dyrt.

Begrepet flexicurity står sentralt. Arbeidsgivere som vil ha et mest mulig fleksibelt arbeidsliv, noe som betyr muligheter til å skifte arbeidsstokken ut etter behov – mens arbeidstakersiden gjennom sine fagforeninger søker sikkerhet. Trygge jobber med sterkt oppsigelsesvern og lønninger til å leve av. Faktum er at disse jobbene blir det færre og færre av.

Også begrepet «working poor» - arbeidende fattige - altså arbeidere som må ha flere jobber for å få endene til og møtes, vies stor plass. Eliassen beskriver hvordan og hvorfor det har blitt sånn. I første kapittel skriver hun blant annet dette: «I krisens navn har myndigheter i flere land høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Ordninger som har vært kjempet fram over generasjoner og som har gjort europeisk arbeidsliv til verdens mest siviliserte, er blitt avskaffet. Formålet har vært å kutte kostnader og fjerne hindringer for arbeidsgivere, slik at de skal skape nye jobber og ny økonomisk vekst. Men denne politikken har samtidig skjøvet makt og penger fra flertallet til et privilegert mindretall. Med dette endrer de Europa. De undergraver den europeiske velferdsstaten og gjør at samfunnet som kommer ut av krisen, vil være annerledes og mer brutalt.»

Og så går Eliassen løs på laboratoriet Hellas, et land på konkursens rand, et land der sosialdemokratiet nesten er utryddet og hvor høyreekstreme utøver vold på gater og torg.

Forfatteren er ikke nådig mot EUs krisepolitikk. Om det ikke står på linjene, så står det mellom linjene at EUs kutt- og lånepolitikk til de økonomisk svakeste landene ikke har vært noen suksess, snarere tvert imot. En mer ekspansiv, statlig økonomisk politikk på linje med motkonjunkturpolitikken til økonomen Keynes ville vært en mye bedre medisin. Å svekke forbrukernes kjøpekraft ved innsparinger, lønnreduseringer og svekkede velferdsgoder er ikke veien å gå. Mener forfatteren i likhet med en del venstreradikale økonomer og kommentarer. Skjønt, forfatteren tviholder på rollen som observerende journalist, ikke som moraliserende politiker.

Eliassen peker også på utviklingen av et annet fenomen i kjølvannet av krisa: høyreekstremismen. Disse bevegelsene med klare rasistiske trekk vokser nærmest med en naturvitenskapelig nødvendighet under økonomiske og sosiale kriser.

Hva så med europeisk fagbevegelse? Den har dessverre ikke fått til stort, men blitt presset til innrømmelser og retrett på mange områder. Dette gjelder til og med i land så nærme den norske grensa som Sverige. Historien om A-kassan, og nedgangen i organisasjonsgraden i vårt naboland, kjenner vi til fra før av – om den nye sosialdemokratiske regjeringen klarer å reparere dette, skal bli spennende å se.

Og hva med Norge? Eliassen mer enn antyder at krisa på sikt må ramme oss også. Riktig nok er vi utenforlandet med manglende medlemskap i EU. Men som hun påpeker: I en global økonomi fins det ikke utenforland. Så langt har vi hatt oljen. Nå synker oljeprisene. Dessuten har vi fått en ny norsk regjering. Og den regjeringen er langt mer på linje med europeiske tendenser enn den rødgrønne var. Så den som lever får se.

Ingeborg Eliassen har med «Harde tider» på en lettfattelig og ujålete måte dokumentert at europeisk arbeidsliv er i deep shit. Kanskje er det tegn til bedring – derom strides de lærde. Men så lenge 26 millioner europeere er arbeidsledige, blir det neppe god jul og godt nyttår for dem i år heller.