Anne-Grete Lossius

anne.grete.lossius@lomedia.no

Når skal myndighetene slutte å ri prinsipper, og skjære gjennom? Har de rødgrønne glemt et Norge har sluttet seg til FNs barnekonvensjon? Det betyr at norske lover skal samsvare med denne.

Jeg får gjenta det jeg skrev i 1993, for å friske på hukommelsen:

I barnekonvensjonens artikkel 2 står følgende:

«Partene skal treffe alle nødvendige tiltak og å sikre at barnet blir vernet mot enhver form for forskjellsbehandling eller straff».

I konvensjonens artikkel 22 står følgende: «Partene skal treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som anses som flyktning skal få nødvendig vern og humanitær hjelp».

Det er også artikler som handler om at barnas beste skal komme i første rekke – deres mening skal bli hørt i saker som omhandler dem. Gjelder ikke dette asylbarn og papirløse barn?

I 1993

skrev jeg følgende: «Jeg orker ikke lenger sitte og se på at den norske regjering plager flyktningbarn. For et annet ord på at barn dag ut og dag inn mer eller mindre blir holdt innesperret finnes ikke, etter mitt skjønn».

I dag har vi samme justisminister som i 1993 – Grete Faremo. Hennes statssekretær, Pål Lønseth, gjentar sitt budskap til det kjedsommelige: Det er foreldrenes ansvarat disse barna har kommet i en så håpløs situasjon.

Det er altså barnas skjebne å leve under forhold som skader dem, som LO Medias Solfrid Rød skrev i kommentaren Skjebnens politikk for et par dager siden.

Hvordan er det gått med barna som var i Norge i 1993? Har de fått psykiske skader av å bli holdt innesperret i flere år?

Den konstante frykten og usikkerheten barna i dag, og barna den gang levde med, kan påvirke hjernens utvikling og gi alvorlige personlighetsforstyrrelser, ifølge barnepsykiater Aina Basilier Vaage. Hun minner om at det da er kort vei til selvmord, selvskading, rus, adferdsvansker og aggressive utbrudd.

Vi forsker på det meste her i landet. Hvorfor er det ikke bevilget midler til forskning på hvordan det er gått med flyktningbarna som var her i flere år på 90-tallet? Kanskje vi hadde fått svar. Kanskje vi da kunne fått en mer human asylpolitikk.

Men myndighetene tør vel ikke. Det ville jo bli en stor ripe i lakken for mange regjeringer om det viser seg at flere av barna har tatt skade av den behandlingen de har fått i Norge.

I 1993 lurte jeg på hvorfor ikke barne- og familieministeren reagerte. I dag stiller jeg samme spørsmål.

Kanskje på tide at Kristin Halvorsen (SV), som nå styrer departementet, kommer skikkelig på banen.